1 år.... 24.oktober 2013

I dag e d 1 år siden du ble stjelt fra mæ, min kjære elskede André. Savnet e så ufattelig stort og vet ikke helt hvordan æ skal gå videre... Det har gått et helt år... Fatte ikke hvor det har blitt av.. Har mange gang sagt at dagan går så fort, men har aldri vært borti at et helt år har bare blitt "borte"... Har vært 2 gang i Oslo å besøkt pappa og mor, og da samtidig Espen i Bergen og tante i Sandnessjøen, men ellers huske æ ikke noe spesielt æ har gjort... Hele året har liksom vært i ei boble som e uklar å tenke tilbake på...

Den her uka har vært spesiell... Tenkt MYE på André og det livet vi hadde før. Det livet æ mista da André ble stjælt fra mæ. Vet ikke hva æ skal eller hvor æ skal gjøre av mæ... Har liksom mista fortfeste fullstendig... E helt rådløs...
I begynnelsen av uka fikk æ plutselig over mæ at æ skulle endre fargen på skrifta på gravsteinen til André. Den var jo svart fra steinhuggeriet, prøvde mæ på gull men det ble nesten verre... Fant deretter ut at sølv ville være bra og det ble det heldigvis. Så nu har han sølvskrift på bokstavan. ;)

Svart var den først

Prøvde mæ på gull, men det ble ikke fint

Endte opp med sølv og ble fornøyd. ;)

I dag blir det å samles folk utpå kirkegården... Æ skal dra å være der kl 12.10. Det e et tidspunkt som betyr mye for mæ. :( Det var det tidspunktet æ kom hjem for 1 år siden og fant André død i sofaen... Det e d tidspunktet æ føle æ mista han på.. Det e jo usikkert hva det nøyaktige døds-tidspunktet egentlig e siden han var aleina da han gikk. Eller, han var ikke helt aleina heldigvis... ;) Min kjære lillegutt Pito og lillepia mi Pippi var sammen med han... Så han var ikke helt alene... :'(

Vet ikke om det ville ha vært verre eller bedre om æ hadde vært der... Hadde nok ikke klart å redde han uansett, så det ville nok blitt verre... Trur panikken ville vært ødeleggende for mæ... Vil ikke påstå at det var så mye bedre å komme hjem og finne han, men utav de to ondan, så trur æ d var best sånn her...
Prøve å rasjonalisere at det var bra æ ikke va hjemme, men det e så tungt... :'( Skulle så gjerne få sagt hade til han... Det svir i hjertet hver gang æ tenke på den dagen... Hva om æ hadde vært hjemme... Hvis æ ikke hadde dratt på jobb... Ville det ha endra noe... Har så mange spørsmål æ aldri vil få svar på...

Klokka e 07.55.... For 1 år siden... Nu ville æ ha pakka dæ inn i teppet på sofaen i tv-stua, spurt om det går greit... Du svarte mæ at "joda, skal prøve å sove litt. Har så vondt i hodet..." Gir dæ et kyss og sier "gla i dæ" også drar æ på jobb... Og aner fred og ingen fare... :'( Hvorfor var æ ikke mer standhaftig på sykehuset??? Krevd at legen tok prøver av han? Han ble jo ikke sjekka i det hele tatt og monsteret lå å lurte og bare venta på at André skulle sovne... For æ håpe han sov. Æ håpe han ikke hadde smerta og ikke kjente noen ting... Æ håpe at det gikk smertefritt og uten problemer... Det e så rart å sitte å tenke på at æ håpe André døde uten smerta... Han skulle ikke dødd i det hele tatt!!!!!!!!!
Vondt i hele kroppen og sjela... Æ mista min sjelevenn og en bit av hjertet mitt... Som æ aldri får tilbake... <3


SAVNE DÆ ANDRÉ. MIN ELSKEDE, MIN SJELEVENN OG MITT HJERTE. ELSKE DÆ!!!

23.oktober 2013....

Det e den 23. oktober i dag... :(
I morra e d 1 år siden André ble stjelt fra mæ... Har akkurat laga en oppsats æ skal legge på grava hannes under ei minnestund vi skal ha for han. Savne han så ufattelig mye... :'( Klare ikke å komme over at han e borte... Va hos legen i dag... Ble henvist til psykolog, så skal en tur dit og prate med de. Kanskje det kan hjelpe...

Føle mæ så aleina.. ikke 100% av tida, men ofte... Oftere enn æ fortelle til noen... Har liksom ikke lyst å være en byrde... Alle sier at æ bør gå videre... At æ ikke må mure mæ inne... Men æ gjør ikke det!! Har bare ingen å være sammen med og da e d ikke noe morsomt å gå ut, ALEINA... E ofte ute... Æ går tur, med Pito... Har aldri vært eller kommer nok heller aldri til å bli den jenta som spør andre om å få være med... Vil ikke føle mæ som 5.hjulet på vogna. :(

Når noen har spurt om æ vil være med ut, så har det dessverre ikke passa, eller så har æ blitt dårlig. Etter André`s død har sykdommen bare gått en vei og det e nok dessverre ikke opp. :(
Har blitt 100% ufør og det hjelpe jo ikke akkurat på det sosiale... Æ vet ikke hva æ skal gjøre... Må vel finne mæ en hobby...

Grue mæ til i morra... Har vært på kirkegården minimum 1 gang i uka det siste året, så ingenting vil komme som et sjokk, men likavel.... Grue mæ... 1 år... 1 HELT år har gått... Alt føles fortsatt som om det skjedde i går... Huske absolutt ALT fra mandag da André kom hjem og fortalte om hva som hadde skjedd på jobb, til den fatale onsdagen da æ kom hjem og fant han død i sofaen... Det synet av han... liggende... så ut som om han sov.... Pito va fullstendig tullat og hoppa opp på brystkassa hannes.... Gikk bort og tok han på låret... kaldt?.. André?? Tenke NEI, NEI, NEI ka skjer??? ANDRÉ....... Klappe til han... prøve å vekke han... Kjenne panikken tar mæ... hiv mæ på tlfen og ringe 113... KOM FORT!!! HJELP MÆ..... Drar André etter anklan ned på gulvet... starte med hjertekompressjon... puste luft inn i han.... det hjelpe ikke... :'( Sykepersonalet kommer å tar over.... etter ei stund får æ beskjed... Det e for seint... :'(

Klare ikke å komme over det... :'(

Har det så vondt... :'(