Jul... I morra e d 1.desember.. Jula har bestandig vært ei høytid æ har gledd må til. Starte desember med å pynte. Pynte med masse røde juleduka og nisser overalt. Lukte den nydelige duften av kongerøkelse, ribbe og pinnekjøtt... Høre julemusikken høyt på radioen og synge for full hals med, mens æ pynte. Gjøre det lille ekstra for at jula skal bli så kozelig som mulig... for oss... for mæ og André... men ikke i år...
I år e alt anderledes. Æ sitt her aleina og har ikke lyst å pynte. Å sette frem alt det som for 2 år siden va så fint og kozelig. Jula i fjor huske æ ikke, så den tar æ ikke med... Det e i år det føles som om det e første jula uten min kjære. Det e i år æ e helt aleina...
Så hvorfor skal æ pynte? Hvem skal æ pynte for? Det e jo ingen her forutenom mæ. Pito gir nok blank f... hva slags farge det e på dukan, om det sitt en nisse i et hjørne eller om det lukte det ene eller det andre... Alle sier de glede sæ sånn til jul og æ jatte med... Får litt julestemning når æ ser unga med nisselue eller høre julesanga på sentrene. Helt til æ går hjem, det som æ kalle hjem, men som ikke føles som HJEMME. Det føles som et venterom. En plass æ skal være til æ går videre. Når og hvor vet æ ikke, vet bare at det e ikke her.
Så kommer spørsmålet, skal æ pynte? Skal æ gidde å vaske, bytte duka og finne frem nissa og julepynt. Likte jo jula så godt før, men nu føre den bare med sæ sorg. En sorg som svir sånn i hjerte at tåran vil ikke slutte å renne. Det føles som om alle har noen... Noen å koze sæ med på en kald vinterdag, når peisen knitre og julemusikken e svak i bakgrunnen. Alle utenom mæ...Har aldri følt mæ så aleina som æ gjør nu...
Æ har familie som æ kan være med, men det e ikke det samme. Æ likte å være aleine før, men ikke nu lengre.. Ikke nu som æ vet hva æ hadde og som æ mista. Vet hvordan livet kunne være. Lykkelig og godt. Hadde "alt". Mann, hund, hus, båt, bil og jobb... Nu har æ ingen mann, huset må æ selge for det e for dyrt, båten må æ selge for kan ikke ta vare på den og jobben mista æ pga sykdom...
Æ har heldigvis Pito igjen. Hadde det ikke vært for han hadde æ bare kunne grevd mæ ned.
Kanskje det høres egoistisk ut, men det e sånn ting føles. Ja, æ har kanskje mye å være takknemlig for, men i dag finn æ ingenting...
