Haien i Narvik

Minne....

Hadde aldri trodd at æ skulle få se en hai på nært hold... og hvertfall ikke i Narvik-fjorden. ;) Det var ihvertfall det vi trudde en dag i 2009 da vi var på havet og fiska. Det viste sæ å være en Pigghå. Kanskje ikke en helt ekte hai, men den var i familie med haien. ;) 

Historien starter slik:

Vi var ute å fiska. Hadde slengt på mange "makker" + en svenskpilk i enden på havfiskestanga. Sitter å prater. Ser ned i havet, da plutselig..... noe stort svømmer rundt båten.. æ hyle til... STORSEI!!  DET E STORSEI HER. EN ENORM EN. DEN MÅ VI FÅ PÅ KROKEN. ;) Vi gjør det vi kan for å lokke den til å bite på. Og da.... André rope til YESSS, æ har den! Så begynne det en kamp som gjorde at vi innså at det her absolutt ikke va noe sei, det va noe helt annet.... Den va sterk som f... og André kjempa.... fortsettelsen følger i filmen....:

http://www.youtube.com/watch?v=dRjj8Lr_Ios&feature=g-upl

Som å surfe på en bølge...

Mine følelsa for tida kan sammenlignes med å surfe på en bølge.
Æ står på brettet og prøve å holde mæ fast... Æ får opp og nedtura... sakte opp og superraskt nedover.... æ falle av brettet, rett ned i dypet... svøm for harde livet for å komme til overflata... opp på brettet igjen... ny bølge.. på ann igjen..

Detta e min beste måte å forklare hvordan æ har det akkurat nu. Kan føle mæ fin og på vei opp, også plutselig kommer det en bølge i form av en tanke, en spesiell lukt som minner mæ om André, en ting som han likte, brukte... Og så er brettet på vei nedover igjen.

Fikk en sånn nedover bølge i formiddag. Satt foran pc n og fikk plutselig, i 1 sekund, en følelse av at æ må huske å ringe André... Det e jo fredag... hva skal vi finne på i helga.... ;(
Tåran pressa på. Fy faen så urettferdig det her e. Kommer til å virkelig slite med å gå videre. Alle de her hverdagslige tingan som dukke opp hele tida... Falt av brettet og svømmer for livet...

Håpe bølgen som peker oppover kommer snart tilbake.

Livet er IKKE rettferdig!!!

Det e onsdag 28.november 2012. Det e nøyaktig 5 uke siden æ mista det kjæreste æ eide. Og i kveld fikk æ vite at en av mine yndlingstanter har tapt kampen mot kreften... Bare 48 år gammel. :'( Hvordan kan noen påstå at livet e rettferdig??? At det e skjebnen? At sånn e livet? Det blir bedre? Alle de her faste replikkan folk sier når noen er deppa og treng en oppmuntring... Det blir jo tydeligvis ikke bedre.
Hadde kommet mæ sånn nogenlunde oppegående igjen etter tapet av André og nu e æ her igjen. Mi gode, snille tante som va der uansett hva vi trengte. alle oss barn, søskenbarn, familie uansett mennesker.... Ho var noe av den mest sjenerøse, sterke og godhjerta personen æ har møtt.

Verden har mista, i løpet av 1 1/2 måned, 2 av de beste personan som noen gang har vært skapt. Kompisan til André hadde satt sæ ned og prøvd å finne 1 negativ ting hver å si om André og de hadde kommet frem til INGENTING! Ingen av de hadde klart å komme på noe negativt om han.... og det tror æ min familie kan si om tante Laila også. Æ sitt å tenke og det eneste æ kan klare å komme på når det kommer til tante Laila e bare positivt. INGENTING negativt. Ho va ufattelig sterk og god.

Selv når ho holdt på å kjempe mot kreft på det verste, ringte ho mæ og trøsta mæ etter Andrés død. Ho fikk humøret mitt litt opp og fikk mæ til å le. Ho forklarte at livet e ikke rettferdig, men vi må bare godta det sånn som det e. Ikke la oss bli tråkka ned i gjørma, selv om vi får den ene trøkken etter den andre. Se fremover og ikke bli sittende fast i nuet.

Hadde virkelig trengt å se ho nu og høre ho si det igjen, men vet ho på en måte e her fortsatt. Ho e hos oss alle sammen og passe på oss. Kanskje ho og André sitt "der oppe i toppetasjen", smile og har det bra. Tante Laila e endelig smertfri og André.... ja kanskje han har det bedre han også. Kanskje det var meninga han skulle gå bort for å gjøre andre ting. Fikse himmelporten sånn som kompisan sa...

Smerten i hjertet rives opp på nytt... Vondt i magen... Gråter... Hvorfor er livet så urettferdig???

min elskede André

 tante Laila 

Hverdagen...

Ja, nu har hverdagen kommet. Det har gått over 1 måned siden André døde fra mæ og det føles fortsatt som i går... Verden går så fort, men æ står stille.
La sammen klærne som æ vaska for 1 måned siden... Tok mæ sjøl i å sitte å tenke: den buksa blir han aldri mer å bruke, heller ikke den t-skjorta... Lukta var også borte siden det var vaska. Ingen kroppslukt, svette eller "tåfis". Alt det man tar som skittent, va det æ savna nu.
Så kom middagstid. Middag? hva skal æ lage? Har mat i fryseren, men ingenting frista. Hadde ikke lyst å lage middag... Hvorfor skal æ lage middag? Ingen som vil spise den uansett. Endte opp med 2 rundstykker med ost. I går besto middagen av 6 gulrøtter og o`boy.
Alle de små hverdagslige tingan man tar for gitt til vanlig, har fått en helt annen betydning nå. På førstkommende lørdag er det 1.desember. Det var dagen da æ og André vaska og pynta til jul.... Lurer på hvordan jula blir i år... Skal æ pynte i det hele tatt? Eller bare la årstida gå forbi... Det e vanskelig...

Gårdagens middag...

Bedre i dag...

våkna nettopp... ligg å tenke. hadde d gøy i går. va godt å komme sæ ut av huset og slippe å tenke på alt... hadde d gøy, helt til æ mista de æ va med og ble sittende aleina... Da knakk alt. Hvorfor skal det være så vanskelig å være aleina? Hvor lenge skal det kjennes ut som om æ holde på å revne inni mæ? Tanka kan virkelig gjøre en person gal og deprimert...

Æ e gla æ starta den her bloggen... Får liksom satt tankan på papiret istedefor at de skal surre rundt i hodet mitt og gjøre mæ tullat...

Blir liksom min lille psykolog, min lille flukt...

helt jævli...

1 måned i dag.... Så rart.. 1 MÅNED! åssn går det ann??? Hvor e min kjære?? Føle som om æ mangle noe... Sitter å venter...

Klokka e snart elleve. Føle at æ må dra ut snart... Drar innom hagesenteret, kjøpe blomster og et hjerte, drar på kirkegården... ordner... planter blomster... setter ned lys... ser på klokka.. ho e 12.10. nøyaktig 1 måned siden æ fant André død.... spiller sangen til han... "I`ll see you again"... gråter... ser grava begynner å falle... bli flatere... tenker... hvordan er kroppen hans nå?.. tenker på alle filmer/serier man har sett på tv.... NEI, det er ikke André. Det skjer ikke!!! Føles så uvirkelig... NEI. DET ER IKKE SANT!!

Blir sittende en stund... ser på korset. André sitt navn står der... rart... gråter... så jævli urettferdig.... ber... "Please vær hos mæ, ikke gå fra mæ. Hjelp mæ og støtt mæ nu som æ treng det..."
Drar hjem. Tar mæ en dusj og legg mæ på sofaen. Skal på julebord i kveld, så treng å slappe av... Har egentlig ikke lyst..... Men føle at æ treng det...

Klokka e snart 18. Snart kommer ei venninne. Skal stelle sæ her før vi drar opp i lag på julebordet. Kanskje det her blir bra... Ho kommer... vi stelle oss... rart... vente liksom på at André skal si "koz dokker i kveld..." Det va liksom han... Drar på julebordet... Har det veldig koz... Har plutselig matlyst... spis mer enn hva æ har gjort siste måneden... flire... kødde... har det faktisk gøy...

Drar ut på byen.... flire... morsomt...danse... MEN.... så slår det mæ... æ e ALEINA. Som å få en knyttneve i ansiktet... Klare å "roe" mæ ned... ut igjen... smile, ha det "gøy", danse.... så går vi... ut... neste uteplass venter... mister plutselig de æ e sammen med... er alene... bestiller ei pils på den nye uteplassen... føler mæ utilpass... går opp til taxien... hopper inn og kjenner alt kræsjer... knekker sammen... sjåføren spør: "går det bra?" sier NEI, desverre.... Beklager til han og går ut av taxien... går inn hjemme...alene... tomt.. ingen som gir mæ en klem og spør "har du hatt det bra?" stillheten er drepende... ser mæ sjøl i speilet..".THATS IT!"

Hva faen er poenget med å leve lenger??? Klarer ikke å se det.... Hiver innpå noen tabletter... sterke... nå gidder æ ikke mer... ser ingen fremtid... føler mæ hjelpesløs... hadde det koz i kveld, men er så aleina... her hjemme... hva er poenget??? Klarer snart ikke mer... Er ikke så sterk som alle påstår...

Går å legger mæ. sover. kanskje æ kan sove bort alt det jævlige og våkne i morra, så e alt bra...

Livet går videre...

Nu e d 26 daga siden André døde. På onsdag e d 4 uke. 4 UKE! Og æ fatte det fortsatt ikke. Alle tingan hannes e sånn som han forlot det... Har ikke klart å rydda bort noen ting ennu. Kanskje man skal det, bør gjøre det... MEN Æ VIL IKKE!
Måtte skifte på senga i dag. For første gang siden min aller kjæreste lå der og sov. Det va tungt. Fjerna liksom lukta av han. Har ei t-skjorte og en vaskeklut full av hannes aftersave med mæ i senga. Ett bilde av han står på nattbordet. Ligg å ser på det til æ sovne. Sir god natt og gir han ett kyss. Lukker øynene og klemmer t-skjorta. Det er ikke det samme.... Savner han så sinnsykt... HVORFOR? Er det ingen som kan gi mæ et svar? Føle fortvilelsen kommer igjen. Gråter.. Har så vondt... Blir det aldri bedre? Hvor lenge skal det gjøre så vondt? Måneder? År?
Bruker klærne hannes... t.o.m. en av boxer`ne.. E æ syk? Føle han e litt nærmere mæ... Høres teit ut.. Vil liksom gjøre alt æ kan for å beholde litt av hannes sjel nær kroppen min... Føle mæ helt tom....

Elske dæ André

Miami 2011

Miami 2011 var vår først (og eneste) ferie utenfor scandinavias grenser. Var så heldig å få reise og opphold i julegave av mamma og samboeren Svein. Reiste over 2. påskedag 25. april. Evenes - Gardermoen - Heathrow - Fort Lauderdale (Miami). Æ som hate å fly måtte selvfølgelig hive innpå noen Sobril for å klare turen, men André satt rett ved siden av mæ hele turen og holdt mæ i hånda. ;)

Etter en flytur som føltes som en evighet, landa vi i Fort Lauderdale. Fikk bagasjen og hoppa inn i en taxi for å komme oss til selveste Miami. Hadde leid oss leilighet med kjøkken, stue, balkong, 2 soverom og 2 bad. Ble boende i 6 etg, og for en utsikt!! Herregud så deilig. Og været, ingenting som kan måle seg med Miami-vær. Du vet når man har en skikkelig VARM sommer her hjemme i Norge, så kommer det bestandig en kald gufs/vind utpå kvelden. DET GJØR DET IKKE I MIAMI. :)

Utenfor leiligheta ble vi møtt av mi storesøss Therese som har bosatt sæ i Miami. Ho har fått en liten gutt og har eget firma som ho driv "der borte". Ho viste oss rundt og vi kosa oss helt sinnsykt.
Vi var der i en hel måned og fikk oppleve utrulig masse morsomt. Kan nok ikke skrive alt her for som sagt i bloggen om båten, så kommer innlegget til å bli så himla langt at det blir irriteranes å lese. ;) Så derfor skal æ skrive flere små innlegg enn et LANGT! ;)

Miami e en plass æ virkelig har tenkt mæ tilbake til. Så absolutt fordi mi eneste søster og nevø bor der, men også pga været, atmosfæren og roen æ fikk i mæ av å være der. ;) Trur MS`n ikke e så fremtredende når æ e i varmere strøk også. Hadde hvertfall ufattelig mye mer energi der enn her hjemme i kalde nord. Bare det at æ klarte å gå (i høyhæla sko) i 10-12 tima, 3 daga i strekk i Disney World med varme rekord i Orlando på godt over 40 grader i skyggen. DEILIG! :) DET hadde æ ikke klart her hjemme.

Og ikke minst havet..... olala... det e det ingenting her hjemme som kan måle sæ med.. (ikke engang dusjen her hjemme). Sitte i vannkanten, føle den varme lufta stryke gjennom håret, bølgene som slår oppover føttene mens man får forsiktig massasje av den myke sanden... mmmmmmmmmmmmmmmm.....



Har så mange minna fra alt æ og André gjorde på den turen og skal prøve å skrive ned alle æ huske. ;) blir gode minna for mæ å lese når hukommelsen begynne å falme...

På vei til Miami

Flyet skal inn for landing

I taxien på vei til Miami Beach

Båten vår. ;)

Våren 2009 satt æ og André og drømte om båt. Begge to hadde veldig lyst på en båt vi kunne dra ut og koze oss i utover sene sommerkvelder. ;) "Kravene" va ganske enkle. Det måtte være en båt som hadde de tre "S`er" i. ;) Spise, Sove og Skite. hehe.

Vi va ofte inne på finn.no og båtplassen og kika. Leita lenge og va å så på en i Harstad. Tilslutt fant vi en på Eidet, Skjellesvik. Ca 1 time sør for Narvik. Dro for å ta en titt og ble forelska med en gang. MYE som måtte gjøres, men detta va rette båten. Det var en Windy 26 fot og hadde alle de S`an vi va ute etter. 

Fredag 29 mai 2009 var vi i banken, betalte for båten og signerte kontrakten. ENDELIG, VI HADDE FÅTT OSS BÅT!  KUUUULLT!!!!!

Dagen etter var vi å henta båten. Siden ingen av oss kunne sette den på en henger å kjøre den hjem, måtte vi ta sjøveien. 

Vi fikk med oss broren til André som har seilbåt og kjenner til hav og vind. Klokka va 19 på kvelden. Det blåste 15-18 meter i sekundet sørvest kuling, så vi fikk oss en skikkelig "ilddåp" på veien hjem. Har aldri vært redd i båt, men må ærlig talt si at den turen der var SKUMMEL!! Sto oppe i styrhuset og holdt mæ fast. Titta ned i "salongen" og fikk da samtidig ett blikk ut vinduet der nede. Alt æ så va vann! Så vi krenga veldig fra side til side. Den SKLI-SIKRE duken vi hadde på bordet da vi starta, lå under bordet bortimot hele veien hjem...! 

Klokka 00.30 klappa vi til kai i Narvik småbåthavn. 5 1/2 time etter vi hadde starta. Det hadde vært en slitsom tur, men utrulig spennanes og litt skummel OG morsom tur. ;) Endelig va vi i havn, men desverre hadde vi ikke fått båtplass ennu. Ble liggende i gjestehavna i bortimot 3 uke. Men siden André "kjenne halve verden" tok det heldigvis ikke lengre tid enn det å få plass i Narvik Marina. Leide en plass hos båtforeninga 1. året. (Fikk fast plass etter 1 år)

7. juni 2009 (på min bursdag) var vår første båttur. Jomfru-turen kan man kanskje kalle det. ;) Vi kjørte rundt til Beisfjord sida. Stoppa motoren og hadde hvitvin og reker som første måltid ombord. Herregud så herlig! :) Det ble flere slike turer. Hvitvin og reker høre liksom med på båttur. ;)

Hele sommeren og høsten (innimellom de MANGE turene) pusset vi opp båten fra "topp til tå". Æ sydde nye gardiner, vi skrubba hele båten, pussa og gnikka på lamper og lister, fikk nytt kokeapperat, nytt toalett (heldigvis), isolerte motorrommet og masse mer. Ho måtte jo bli det beste ho kunne bli! 

11. august 2009 ble båten døpt til Pia. Det var pappa som fikk æren av å gjøre det. ;) 

Turene må æ komme tilbake til for vi har hatt så MANGE UTROLIGE tura at det vil bli ei veldig lang liste i dag hvis æ skal skrive alt. ;) Men æ kan jo nevne litt sånn som:

- tur til Liland og Vallebukta med broren til André og familien hannes

- Hai (pigghå) på over 1 meter

- MASSE storsei på 5-6 kilo pr stk hver tur. På det meste fanget vi rundt om 30 stk på 4 timer over 2 dager

- Rekordtorsken ombord på Pia endte på 20,36 kilo. (En gedigen fisk)

og mye mer....

Båten vår.

Se for en forskjell litt pussing og gnikking kan gjøre. ;)

Pappa får æren av å døpe Pia

André nyter hvitvin og reker

Skål!

HAI? vel, nesten. en PIGGHÅ

Fikk mange fine tura i den nydlige naturen vi har her i nord.

MAKAN TIL FREKKHET

Var ute på grava i dag og trur du faen mæ ikke at det e noen som har fjerna 3 buketta fra grava!!! Åssn går det ann å være så FREKK? Blir eitranes forbanna over sånne folk. Hvis de har så jævli dårlig råd at de må gå på et gravsted for å finne blomster, så kan de heller ta kontakt med mæ så skal de få 30,- av mæ til en bukett med 7 rose fra ICA. FORBANNA IDIOTA!
Et gravsted skal være fint og med masse blomster til Moder Natur tar det tilbake og lage jord av det. IKKE NÅR NOEN GRISKE JÆVLA FINN UT AT DE IKKE VIL BRUKE PENGA PÅ BLOMSTER SJØL!!!
Holde på å klikke i vinkel her æ sett...!!! ;(

Grava til André

Savne dæ ufattelig mye!

Ro

Fant roen i dag... Dagen starta sånn både òg egentlig. Våkna stressa på en måte, men samtidig sint. Alle tanka og følelsa ligg på en måte utenfor kroppen. I huden. Ingenting som skal til før æ klikke liksom. Følte at alt holde på å smuldre bort... Livet mitt... Alt æ noen gang har eid... borte liksom.... Hvor e æ om 2 måneder? 6 måneder? 1 år? Alle tankan går rundt og rundt og rundt..... Som å kaste 40 000 baller opp i luften, alle like viktige, hvilken skal æ ta i mot? Hvilken er VIKTIGST? Følelsen om at alt og ALLE går i mot mæ. Føle mæ som en sint zombi. Vil ikke prate med noen, men når æ gjør det blir alt bare helt feil. Ende opp i en heavy diskusjon. Følelsen æ har e ekkel, vanskelig, hard, FORBANNA DRITT! Setter på musikk, HØYT! Føler bassen dypt inn i kroppen. Vil bare "blåse" bort alle tanker, alle følelser. Vil bli "ren" igjen. Glad, lykkelig, sorgløs... Gråter. mye... Pito prøver fortvilt å vaske bort tårene. Han skjønner så godt hvordan æ har det. Piper forsiktig, som om han sier "det går bra mor"
Tar en sterk tablett, kanskje æ skulle ta flere... Kanskje alle æ har... Blir liggende lenge. Lytte til musikken, gråter, ser ut på himmelen. Hver gang æ føle at æ ikke klare det her livet, æ vil bort... kommer den blå himmelen. Æ ser solglimt... Kan det være André som sier: "Skyene forsvinner tilslutt, det blir bedre" Håper, ber og gråter. André please vær her sammen med mæ. Pass på mæ og gi mæ håp... Føler roen kommer sakte. Vet plutselig hva æ skal gjøre. Hvertfall akkurat nå... For å få livet til å gå videre... Hvertfall akkurat NÅ. Resten kommer senere.....

Mitt verste mareritt

I dag e det 3 uke siden André ble tatt fra mæ. 3 uke!!! Fatte det fortsatt ikke. Føles så uvirkelig og meningsløst. Har en sånn ventanes følelse i kroppen, men vet ikke hva æ vente på...

Mandag 22.oktober 2012 litt over fire kom André hjem fra jobb. Vi satte oss til middagsbordet. Hadde kylling med pommes frites til middag. Satt å prata. Da fortelle André mæ at han hadde fått inn en trailer med paller som skulle taes av. Den ene pallen holdt på å tippe over, så han hadde hoppet opp i traileren, støttet ryggen mot pallen og skjøvet fra for å rette den opp. Da han gjorde det hørte han en knaselyd i ryggen. Syntes det var ekkelt, men det hadde ikke vært så vondt.

Vi spiste ferdig og la oss på sofaen for å hvile litt. Etter ei stund ble André rastløs og bestemte sæ for å gå ut og jobbe litt på hageområdet. Han hadde fått lånt sæ en meiselmaskin som han skulle bruke for å få fjerna steinen foran kjellerdøra. Han gikk ut og holdt på et par tima. Kom inn igjen rundt ni og sa han hadde fått ei helvetes hodepine og nakken begynte å bli ille. Satte sæ i sofaen og slappa av. Natta gikk og dagen etter var han blitt ennå verre. Han hadde kjempevondt i hode og nakke, så han bestemte sæ før å bli hjemme fra jobb. André va ikke en "sånn" som ble hjemme bare for å være hjemme, så æ skjønte han hadde det veldig vondt.

Hele tirsdagen var han dårlig. Tygde paracet og sa at de ikke funka. Prøvde å sove, men det var visst vanskelig. Onsdag 24.oktober 2012 våkna æ som vanlig og skulle gjøre mæ klar for jobb. Gikk ut i stua der André satt i sofaen og så helt zombie ut. Spurte han om det gikk greit. Det gjorde det ikke. Han hadde sånn smerta at de va uutholdelig. Sa til han at æ ringe legevakta for å høre hva de mener. Det kunne jo ikke skade.

Ringte legevakta ca 07.15 hvor jeg får beskjed om at de har en lege på vakt, men han lå å sov. Ho kunne vekke han hvis vi ville komme opp og få en undersøkelse. Det ville vi. Dro opp på legevakta ca 07.30. Ble tatt inn med en gang av en lege som virkelig så ut som om han nettopp hadde stått opp.
Gikk inn på kontoret sammen med André. André satte seg på stolen ved siden av legen. Begynte å fortelle alt som hadde skjedd. Alt fra mandagen og frem til da. Om smertene i hodet som spredde seg ut til nakke og ned til rygg hvis han bøyde hodet. Han fortalte også at hvis man "delte" ansiktet i 2 var venstre side helt grei, men høyre side kjentes veldig rar ut. Nesten nummen. Legen satt å skreiv på pc`en under hele tiden. Ikke sjekket han André på noen måte. Han spør hva slags medisiner han har tatt. Jeg forteller at han har tatt 9 paracet + at han har fått 1 tramadol som jeg bruker mot smerter. Legen ser på mæ og sier at jeg må være forsiktig med slike tabletter for det er tross alt et morfin-preparat. Sier at det vet jeg ALT om, har tatt slike tablettene i over 20 år og kan det som trengs å kunne om de. Dessuten har André fått slike av mæ før og da har de funka. Det gjorde de ikke denne gangen, derfor dro vi på hit (på legevakta). Legen lener sæ tilbake i stolen (ennå uten å engang å ha tatt på André), ser på han og sier: "det er stressnakke, du skal få en resept på Voltaren. Dra hjem å legg dæ og hent voltaren når apotekene åpner. Ta 2 paracet og 1 voltaren 3 ganger daglig og 2 paracet alene før du legger dæ" André sier javel og vi går derfra. Går i luka og betaler. Der spør ho som står der om vi ønsker å kjøpe 1 tablett slik at han har til apotekene åpner. Jeg sier at jeg har de også, så han kan få en av meg. Vi går til bilen og kjører hjem.

Vel hjemme går æ i medisinskapet og ser på Voltaren`n æ har for mine plager. Sjekker dato og oppmot resepten André fikk hos legen. De er akkurat samme. André får 1 Voltaren og 1 Paracet hos mæ og æ "pakker" han inn i pleddet på sofaen i tv-stua. Han sier han skal prøve å sove litt. Æ sier god bedring, gir han et kyss og drar på jobb. (kl. 08.05)

Når klokka er 12 e æ ferdig på jobb. Går innom bakeriet og kjøper 2 landganger. Må jo ha litt trøstemat når han er syk. ;)

Er hjemme ca 12.10. Går inn i leiligheta hvor hundene bjeffer helt tullat. Som vanlig egentlig så tenke ikke på det i første øyeblikk. Går bort til sofane hvor André ligger. Pito hopper opp på han og slikker som besatt på munnen hans. Jager han vekk og tar André på låret. Noe er galt... Han er kald. Roper til han ANDRÉ!! HALLO!! VÅKNE!!! Får fullstendig panikk. Klasker til han. Løfter ansiktet og ser spytt renne ut fra munnen hans. Ser plutselig at han er helt gul... og blå på leppene... Griper tak i telefonen og ringer 113. Hyler at de må komme... FORT!

Starter med gjenopplivning. Han reagerer ikke. Får han ned på gulvet og tar hjertekompresjon. Det hjelper ikke.... jeg skriker....hyler.... er livredd... ANDRÉ, VÅKNE, PLEASE! VÆR SÅ SNILL IKKE GÅ FRA MÆ. Sykebilen kommer etter få minutter. En av ambulansepersonellet er en kompis av mæ og André. Han tar mæ bort og sier at de må få mulighet til å jobbe med han. Æ blir ført inn i stua. Høre at de bruker hjertestarter. Titter inn og ser de jobber... Ringer pappa, please hjelp mæ. Ringer mamma, må ha noen her.... ringer Bente og Karl (foreldrene til André). De er på Fauske og jobber. Mens jeg prater med Bente kommer anestestilegen. ser på mæ og rister på hodet. Æ hyle til NEI, NEI NEI, BARE 2 MINUTTER TIL? PLEASE IKKE GI OPP. PLEASE PLEASE PLEASE. BARE 2 MINUTTER TIL....
Innser til slutt at det er over. Knekker sammen og gråter og gråter. HVORFOR?? HVORDAN ER DET MULIG?? HVA SKJEDDE?? HJELP MÆ....

Får være sammen med han alene ei stund. Han ser så fredfylt ut. Akkurat som om han bare sover. Tar farvel med han... Det kjæreste æ har hatt e borte. Tatt fra mæ. STJELT.
Broren kommer og etterhvert også tante og bestemor. Vi sitter sammen nede i 1.etasje mens begravelsesbyrået henter André. Politiet er også kommet. Mange spørsmål. Forklarer så godt æ kan hva som har skjedd. Alt fra mandagen og til nå. Politiet tar bilder og telefonen til André. Kaller det et unaturlig dødsfall.

I fire-tiden kommer foreldrene til André. Vi får dra opp å se André igjen før han blir kjørt til Tromsø for obduksjon. Drar opp på sykehuset. Inn i "lik-kjelleren". Der i første rommet ligger André under ett hvitt laken. Han har begynt å få farge igjen, blå denne gangen. Han er kald... og hard. Gråter og gråter... HVORFOR?? Det er så urettferdig. Det var æ som skulle gå først...

Tar på nytt farvel med han. Ber han om å være her og passe på mæ. Drar hjem igjen... alene... uten André...
Resten av kvelden husker æ ikke....
MITT VERSTE MARERITT...... SOM Æ ALDRI VÅKNE FRA... :'(

Min kjære André.
ELSKE DÆ OG SAVNE DÆ UFATTELIG MYE

Vår første ordentlige tur. ;)

Sommeren 2005 fant vi ut at vi skulle gå på fjelltur. Vi bestemt oss for å gå opp via Håkvikdalen og deretter opp på fjellet. Kjørte opp fredags ettermiddag (husker ikke helt datoen), parkerte ved veien og begynte turen opp. Det var en bratt skråning i starten ca første 2 timene før det flatet litt ut. De første timene var tøffe! Æ va ikke akkurat fjellvant + at æ røyka som en skorstein, minst 20 sig om dagen, men André var hensynsfull og tålmodig, så han venta på mæ med et smil rundt munnen. ;) Vi gikk vel ca 3-4 timer før vi kom til et vann som kalles Rossi-vannet. Der rigget vi oss til med teltet, fiskestenger, pils og godt humør. Koste oss helmaks. Bare oss to aleine på fjellet. Her i nord e d jo alltid lyst på sommeren, så det trengtes ikke noe ekstra lys eller noe. Satt og kosa oss i midnattsola. ;) Hadde stenger`n uti hele natta og fikk så mye fisk at vi hadde problemer med å få den med oss ned igjen da søndagen kom. Fant ut at vi fikk plass til ca 30 ørret og røye i sekkene hvis vi spiste de siste 6. Så da laget vi i stand et bål og hadde oss et herremåltid før vi begynte nedfarten til veien igjen. Den sommer`n var det VELDIG mye svartfluer. Hvertfall der vi var. På veien ned var vi så omsverma at det var vanskelig å se foran oss. Vi flirte godt og kødda mye med det. Vi følte en oppkjørt vei laga av sannsynligvis en ATV ned til veien igjen. Da vi kom ned kom vi ned litt lengre bort enn der bilen sto, så vi måtte ta beina fatt og gå. På veien møtte vi familie av André. De stoppet og hilsa. Snakka litt og kjørte så videre. De kom kjørende samme vei som vi gikk, og det var ikke før etterpå at vi innså hva som hadde skjedd. :) De hadde ikke spurt oss om vi ville sitte på til bilen fordi vi var nesten svarte av fluer og stinka av hvitløk og sikkert svette. hahaha. Hadde nok ikke spurte æ heller hvis vi hadde vært i demmes sko. ;) Det var uansett en SUPER tur! Godt minne!!

Hva e egentlig MS?

HVA ER MS? (Multippel Sklerose)

Multippel Sklerose (MS) er en alvorlig sykdom som rammer nervesystemet i hjernen og ryggmargen. MS rammer omtrent dobbelt så mange kvinner som menn. Hos de aller fleste som får MS starter symptomene i 30-årene.

Hva skjer i kroppen ved Multippel Sklerose?

Nervecellene i hjernen og ryggmargen kommuniserer via nerveimpulser (elektriske signaler). Nerveimpulsene ledes langs nervetråder isolert med et stoff som kalles myelin. Ved MS angriper immunsystemet myelin i hjernen og ryggmargen. Uten isolering blir nerveimpulsene ledet alt for dårlig og dermed klarer ikke nervecellene å kommunisere ordentlig seg imellom eller med resten av kroppen.

Årsaker til Multippel Sklerose

Årsaken til hvorfor noen utvikler MS er ukjent, men antas å være en kombinasjon av arv og miljø. Infeksjoner, klima og kosthold kan ha betydning for utvikling av MS, særlig for de som er arvelig disponert for å få sykdommen.

Symptomer på Multippel Sklerose

Hvilke symptomer som er mest fremtredende er avhengig av hvilke områder i hjernen og ryggmargen som er rammet, og hvor stor ødeleggelsen av myelin er. De vanligste symptomene ved MS er:

• Fatigue (Tretthet)og svimmelhet
• Balanseforstyrrelser
• Blære- og tarmproblemer (urinlekkasje, overaktiv blære, løs mage og forstoppelse)
• Dobbeltsyn, nedsatt syn eller blindhet
• Nummenhet/prikking i deler av kroppen
• Depresjon eller angst
• Lammelser
• Utydelig tale
• Smerter
• Seksuelle problemer

Fakta om MS 

• MS rammer oftest i alderen 20-40 år.
• MS er nesten dobbelt så vanlig blant kvinner som blant menn.
• MS påvirker ulike mennesker på ulik måte.
• Det er svært vanskelig å forutsi sykdomsforløpet ved MS.
• MS er ikke smittsomt.
• MS er en nervesykdom, ikke en muskelsykdom.
• Man tror MS forårsakes av en kombinasjon av ulike faktorer.
• MS er vanligere i land med kjøligere klima, slik som Nord-Europa, Nord-Amerika, Canada og i sørlige deler av Australia.
• Omkring 7000 nordmenn har MS, og hvert år registeres det mellom 250 og 300 nye tilfeller av sykdommen.

Mine største problemer med MS er det som kalles Fatigue (tretthet), balanseproblemer og dobbeltsyn.

Fatigue (tretthet) ved MS

Kronisk tretthet, utmattelse, mangel på energi eller kraftløshet - FATIGUE - er vanlig ved MS. På norsk er det vanlig å bruke det engelske begrepet. Hos tre av fire finner man fatigue og hos en av fire oppgis dette som det mest invalidiserende symptomet. Noen merker økt fatigue når kroppstemperaturen stiger.

Fatigue er et problem som setter store krav til egen mestring. Det finnes i dag ingen medisiner som har særlig effekt.

Om opplevelsen av fatigue

Forståelsen av begrepet fatigue:
Denne er forskjellig personer imellom, og gjør at meningsutveksling om dette kan være vanskelig. Også vanskelig å formidle til omgivelsene hvordan fatigue egentlig føles

Personlig opplevelse:
Fatigue er en altomfattende følelse av total utmattelse. Dette er et helt annet problem enn normal tretthet

Fatigue er også mental tretthet:
Viktig å formidle at man kan bli mentalt trett uten forutgående fysisk aktivitet

Ulik progresjon:
Kan komme raskt hos noen, mens andre ikke får dette før etter mange år, eller ikke i det hele tatt

Variabel:
Varierer over tid, også hos samme person

Aksept:
• hos de nærmeste
• helsevesen og trygdekontor
• akseptere dette plagsomme symptomet selv

MS-fatigue kan forveksles med:
• Kognitiv svikt (problemer med hukommelsen)
• Depresjon. Fatigue som skyldes depresjon er mest vanlig om morgenen og formiddagen

Fatigue kan oppleves som "mental spasme":
• sinne, kort lunte og aggresjon
• kraftesløshet, alt er et ork

Viktig å akseptere fatiguen selv:
Da kan kanskje omgivelsene akseptere det også. Problem: ingen ytre tegn eller objektive kriterier. Dette gjør at fatigue er en plage som er vanskelig å forklare for andre

Man kan ikke trosse fatigue:
Viktigst for å bekjempe fatigue er hvile og grundig planlegging av dagene. Hvile bør være pauser av kortere varighet. Langvarig inaktivitet forverrer fatigue.
Lystbetonte aktiviteter gir mindre opplevelse av fatigue

Den forbanna sykdommen.

Januar 2007. Er på jobb på Nordlandia Hotell. Jobber som nattevakt og stortrives med det. Starter kl halv elleve og jobber til halv åtte på morran. Super jobb for mæ. ;) Ei natt sitt æ ved skranken. Det har kommet sein-gjesta. De sjekkes inn. Skal til å skrive noe på et papir. Mister penna... Klarer ikke å feste grepet liksom. Tenker "den forbanna senebetennelsen slår inn igjen". Har vært plaga med MYE senebetennelse i de siste åran. Har fått konstatert senebetennelse i begge håndledd, begge overarmer, begge knærne og den høyre ankel. Dette kjenner helt likt ut. Smiler til gjestene og beklager håndskrifta siden æ må skrive med venstre hånd.

Tenker ikke så mye mer over det og fortsetter arbeidsnatta mi. Kommer hjem dagen etter, legger mæ og sover ei god dags søvn. Står opp omtrent samtidig som André kommer hjem fra jobb. Han gir mæ en klem og æ hyle til. HVA I FAEN? Han skvett til å spør hva det e. Han hadde strøket mæ forsiktig på ryggen, men det føltes som om han tok ei brennende glo og svidde hele ryggen min. Ba han om å gjøre det igjen, nå på armen min. Samme reaksjon. DRITVONDT. Han tar "hardt" tak i mæ, da følte æ ingenting. Merkelig!

Akkurat som om hvis han e forsiktig, jævli vondt, men tar han hardt, ingenting. En slags omvendt følelse. Har det sånn et par daga før æ finn ut at det her e noe som e riv ruskende gæærnt.

Drar opp på sykehuset for undersøkelse. Kommer inn til en student som gir mæ all type undersøkelse. Ho ser på mæ å sir: "Det kan kanskje være at du har fått en rimelig alvorlig sykdom, men det e bare ca 2% sjans for at æ har rett. Har du hørt om MS før?" (Multippel Sclerose = Mange arr) Æ ser på ho som et stort spørsmålstegn og sir "MS??? E ikke d sånn at man blir helt invalid og ende i rullestol og greier???" Nu kjennes det ut som om alt blodet forsvinn i ansiktet mitt og æ trur æ skal svime av. Sykepleierstudenten ser på mæ og sir at det e veldig liten sjans for det, men det bør undersøkes.

Drar hjem fra sykehuset med mer spørsmål enn svar. Og ikke minst livredd. De tilfellan æ har hørt om MS e fra veldig ille tilfella. Der de desverre nesten e 100% avhengig av andre og leve nesten i isolat som krøpling. Jævli, men sant.

Tar kontakt med fastlegen min. Han e en utrulig lege som sette igang "etterforskning" umiddelbart. Får time på sykehuset i Harstad for MR (magnet røntgen). Får sykemelding og drar opp på jobb igjen. Der får æ høre at æ har tydeligvis en super lege som står på for å finne svar for vanligvis tar fra 6 mnd til 1 år før man kommer inn på røntgen. For mæ tok det 2 uke...

Drar på MR i Harstad. De finner "lesjoner" i hjernen min. Lesjoner? Jo, flekka. Sånne små, svarte flekka. De kan ikke konkludere med at det e MS. Ny undersøkelse må til. Nu på Narvik sykehus og spinal punksjon. Kommer inn der etter kort tid. Legges på et bord. Blir bedt om å legge mæ på sida og krølle mæ sammen. André e heldigvis med mæ hele veien og sitt å hold mæ i hånda. (takk Gud for det ellers så hadde det endt ille for legene)

Det kommer inn en turnuslege. Høre at de sett sæ for å gjøre sæ klar bak ryggen min. Overlegen sir: "Nu kommer et lite stikk" Det som skjedde etterpå e noe av det jævligste æ hadde vært med på i hele mitt liv. Den smerta æ fikk i rygg og kropp e bortimot ubeskrivelig. Æ hyle, skrik og tåran sprute. André får beskjed om å holde mæ rolig. "Det gjør ikke så vondt og e snart over" sir overlegen. (Hva f... vet han???) Det føles som et år før de blir ferdig. Etter den grusomme opplevelsen får æ beskjed om å dra hjem å legge mæ. Ta det med ro i et par tima til væska i kroppen kan stabilisere sæ. Æ gjør det, men blir ikke liggende i et par tima. Æ blir liggende i 1 1/2 uke. Røre æ mæ, spyr æ. André kjøre skytteltrafikk mellom hjem og apotek. Kjøpe koffeintabletter, paracet, sjøsyketabletter og alt han kan komme på for at æ skal bli bedre. Ingenting som hjelpe. Tar kontakt med legen igjen og får vite at turnuslegen hadde nok bomma litt, så derfor hadde æ noen "plaga" etter inngrepet, men det kom til å gå over. FORBANNA DUST!

Kommer mæ ut av sykehuset og nu e det bare å vente. Vente på svaret. Tida går og sommeren nærme sæ. Gjør klar for fest til min 30 års dag. Det e juni og sola står høyt på himmelen. Det begynne å bli varmt og godt. Deilig, sommeren e endelig her. På 30 års dagen min ringe telefonen. Det e sykehuset. De har svaret. Æ får panikk et øyeblikk. Rase gjennom setningen: "Æ har bursdag i dag, vil ikke høre resultat som kan ødelegge festen, ring mæ i morra" Også sleng æ på røret! Blir stående å stirre på telefonen. Ka va d æ gjor nu?? Ja ja, de ringe mæ vel i morra da. ;) Festen går som planlagt. Har det morsomt og sorgfritt. Helt til dagen etter...

Telefonen ringe. Æ står på kjøkkenet. Beskjeden kommer. DU HAR MS! Svare javel og får vite hva æ skal gjøre deretter. Legg på røret og går ut i tv-stua til André. Sir hva legen har sagt og knekk fullstendig sammen. André tar rundt mæ og sir den setninga som har hjulpet mæ så mange ganga i ettertid: "Det her går bra Marita. Ja, du har fått en sykdom, men hva så? Æ blir ikke slutte å være gla i dæ fordet! Det her klare vi". Min elskede André, min største støtte og solide klippe. Han visste at det kom til å gå bra! <3

September 2007 begynte æ med sprøyte. Æ som HATE sprøyte. Annenhver dag i låret eller mage. Det e vanskelig. Vondt hver eneste gang og superdårlig dagen derpå. Siden æ tar sprøyta annenhver dag blir æ liksom aldri bra igjen. Går rundt med influensa-symptomer hele tida. Stappe innpå med Paracet så det ende med at æ begynne å reagere på de. Får hodepine av Paracet?!?! Etter et halv år kutte æ ut paracet`n. Det e bedre å være konstant kvalm enn å ha konstant hodepine. Etter ca 1 år begynne kvalmen å avta. Men æ ser fortsatt ut som æ har fått juling. Blåflekker på begge lår og hele magen. Flaut nu som sommeren har kommet igjen. Får lange blikk og sjokkerte folk som stirre på mæ. Får spørsmålet: "Hva i alle dager har du gjort?" Kødde det først bort, men innser at det e like greit å fortelle hvorfor, så slipp de å se på mæ som en freak.

Årene går tilslutt, men etter 5 år. På våren 2012 begynne motet mitt å dale. Drastisk! E møkkalei hele greia. Har lyst å kutte ut medisinen. Kanskje den ikke funke uansett. Kanskje det bare e juks. Har jo hatt bade nedtura og "shub" (attakk) som det kalles, så det kan jo være at medisinen ikke virke på mæ. Prate med legen og bestemme oss for at æ skal ta en måneds pause. HERREGUD så deilig! En hel måned uten å sette sprøyte annenhver dag. Føle som æ får livet tilbake. Blåflekkan forsvinn gradvis og æ begynne å føle mæ normal. Kan se mæ sjøl i speilet og ikke se på en person som ser mørbanka ut.

Etter 1 måned starte æ med en ny type medisin. En æ tar bare 1 gang i uka. Den går rett i muskelen og har en dobbel så lang sprøytespiss, men det e verdt det. Ingen blåflekker, kun 1 gang i uka og mindre vondt (selv om det ikke høres sånn ut) Den forrige svei nå inn i h......, men den her kjenne æ bare at muskelen strammes liksom. Nu har æ holdt på i 5 måneder på den nye sprøyta og det går bra. Ekkelt når æ skal sette den, men uansett bedre enn den forrige. André har vært å støtta mæ gjennom HELE prosessen og nu e det største problemet mitt med sykdommen at André ikke e her mer. Har mista min store kjærlighet, min støtte og solide klippe. Det kommer til å bli vanskelig å sette sprøyta aleine.... 

Et nytt familiemedlem

November 2006 vokste den lille familien vårres med 1 liten gutt. Nei, det va nok ikke en babygutt, men en valpegutt. ;) Mi beste venninne fra barndomstida sendte mæ ei melding en tirsdagskveld. Ho lurte på om vi kunne tenkt oss hund!?! Tja... (Det var jo en grunn til at ho hadde sendt MÆ ei melding og det va fordi ho VISSTE at æ elske dyr, spesielt hunda.) Dette var en hund som eieren ikke hadde tid til lengre. Den satt ALTFOR lenge alene i bur mens eieren var på jobb og på natten. (sånn ca 22 timer) Var kun ute til mat og lufting på morran i 1 time før eierens jobb, og på ettermiddagen etter eierens jobb, også bar det rett inn i buret igjen for natten.

Vi hadde ikke akkurat prata om det, så måtte jo høre med "gubben". Og siden André også va gla i dyr, fant vi ut at vi kunne jo kanskje låne den ei natt å se hvordan det gikk. Siden foreldrene som bor i 1.etasje også har hund Ayla (en blanding mellom border collie og japansk spisshund) så måtte vi jo "teste" de sammen. Kanskje det ville bli full kræsj og slagsmål...

Dagen etter ringte vi mannen som hadde hunden. Han hadde vært veldig klar-tenkt og innsedd at dette ikke var noe liv for en hund, så han ville gjøre det beste for hunden og ikke bare for å ha selskap for sin egen del.
Vi bestemte at vi skulle komme opp å ta en prat. Ettermiddagen kom og vi kjørte opp til eieren. Ringte på døra og hørte en svak bjeff. Døra åpnet seg og imot oss kom den søteste krabaten æ noen gang har sett. Har aldri tenkt på den rasen før, men da jeg så Pito, var æ fortapt. Kunne ikke si det med en gang, men hviska til André da vi gikk ut i bilen med Pito i armene "det får gå som det går, men æ levere han ikke tilbake" :) André flirte nu bare å sa at vi måtte nesten se når vi kom hjem til Ayla.

Vi fikk med oss et teppe og vann/matskål og kjørte hjem. Hjemme endte det opp i hyl. Gledeshyl! Fra Ayla. :) De fant tonen umiddelbart og sprang i beina på hverandre og lekte. Æ sto som et stort glis og va bare lykkelig. Endelig hadde æ fått mæ en hund. Og ikke hvilken som helst hund. En DVERGDACHS. Det nydeligste vesenet æ noen gang har sett og med en personlighet som e helt utrolig.

Sover midt mellom oss

Lille Pito va bare 9 måneder da vi fikk han, men det regnes som en ungdom i hundeverden. I starten va det mye utforskning av huset og testing av forskjellige "grenser". Hva kunne han få lov til og hva fikk han kjeft for. Han testa oss på alt. :) Bur var selvfølgelig ikke endel av hverdagen hans lengre, så dobbelsenga var den nye favorittplassen. Midt i mellom oss og gjerne med hodet på puta og kroppen under dyna. Som et annet menneske.

Nå er Pito blitt 6 år og 9 måneder. Utrolig å tenkt på at det e 6 år sida vi fikk han. Han er en nydelig gutt som har levd opp til alle mine forventninger med det å ha en hund. Han og Ayla er fortsatt perlevenner og ligger sammen i kurven, under/over pleddet og der det ellers måtte være plass. For litt siden fikk vi inn ei lita tulle også, men det kan være en annen historie.

Koz i kurven til Ayla.

Koz foran peisen

Kyssene

En morsom liten ting André brukte å gjøre...

En gang kom han bort til mæ bakfra, brettet frem øre mitt og kyssa mæ BAK øret. Æ snudde mæ, flirte og spurte hvorfor han gjorde det...

"Fordi der har du garantert aldri blitt kyssa før og æ ville være den første" svarte han. <3

Slike ting kunne han finne på å gjøre. 

Vårt nye hus

Et lite minne:

Ikke lenge etter æ hadde flytta tilbake til by1 og inn til min kjære, begynte vi å lete etter et hus til oss begge. Der André bodde da æ flytta inn til han var kun ei lita loftsleilighet og det ble fort ganske trangt da æ kom med mitt pikk pakk. ;) I desember 2005 fant vi drømmehuset. Det ble kjøpt og betalt, og i februar 2006 fløtta vi inn. Det var mye som måtte fikses, men André som var så fingernem og flink med alt, hadde ingen problem med å sette huset i stand. Vi renoverte hele 1.etasje og etter bare 2 måneder fløtta foreldrene til André inn hos oss. De hadde 1.etasje og vi hadde resten (kjeller,2.etg og loft)
2.etasje ble bare malt og flikka på. Vi hadde jo ikke hastverk. Dette var huset vi skulle forhåpentligvis bo i resten av livet vårt. <3

Det var et stort hus. 4 etasjer hvis vi medregner kjeller og loft. Stor en ganske shabby garasje utenfor og hagen så ikke ut, men det skulle vi nok få i orden etterhvert. :) Hadde jo mange år på oss...

Bronco`en

Et lite minne:
André hadde en bil av merke Ford Bronco den tida vi ble i lag. Det var en bil vi begge likte utrulig godt.

Siden ingen av oss va/e nå særlig høy ble den brukt til både turbil, solbil og campingbil.

solbil

campingbil

turbil

Beklageligvis solgte vi denna bilen etter ett par år. Har bestandig syntes det va synd! ;)

Min store kjærlighet André Hugo Dalhaug Johansen

Som tittelen sier så var (ER) min store kjærlighet André Hugo Dalhaug Johansen.

For 7 år siden, 9.juli 2005,  trudde æ at æ hadde funnet gullfuglen. Æ traff André igjen etter mange år fra hverandre. Vi var ungdomskjæresta da æ va 14 år gammel og han va 15. På den tida var alt så nytt, med det her guttestyret, så det varte ikke så lenge. 

Men så da det var gått 14 år, så møttes våre veier en gang til. :) 

Det var sommeren 2005 og æ va hjemme på sommerferie hos mamma. Hadde bodd i Oslo de siste 8 årene og var bare hjemme en liten ferietur. Jobba på Rosaindex som telefonselger, bodde på hybel og levde singellivet i Oslo. Hadde det egentlig relativt greit. Men måtte jo hjem en tur å se mamma og samboeren Svein. ;) 

9.juli 2005 var en lørdag. Æ og ei venninne Renée bestemte oss for å gå ut. Gikk på Malmen sånn som vi bestandig gjorde da æ bodde hjemme. Går innover i lokalet da vi passerer ei barndomsvenninne Sølvi, som hyler ut "JENTA MI". I samme øyeblikk er det noen som tar mæ i armen og sier "NEI, HO E JENTA MI" 

Æ snur mæ og ser rett i øyan på han André. ;) Der og da starta vårres kjærlighetsvei. Vi holdt i hop resten av sommeren og va ikke fra hverandre mer enn noen få tima hele den måneden æ va hjemme. 

Sommeren 2005 e et veldig godt minne. Vi gjorde så mye morsomt. Æ traff gamle kjente gjennom André og vi knytta nye bånd til hverandre. Vi fant virkelig kjærligheta på nytt. 

Da sommerferien var over etter 1 måned, måtte æ dra hjem til Oslo igjen. Det tok ikke lang tid før André kom på besøk til mæ der. Vi holdt kontakten etter han dro tilbake, til savnet ble for stort. Æ endte opp med å flytte hjem igjen. Fikk ordna med jobben og laga mæ hjemmekontor hos André. Min første arbeidsdag som hjemmearbeider for Rosaindex var 1.oktober 2005, så det gikk fort i svingan. ;) 

Det var da livet mitt (vårt) virkelig starta. Et liv som har inneholdt det beste i HELE mitt liv. Et liv æ ALDRI ville vært foruten. Et liv æ kommer til å savne. 

Min kjære André, august 2005

Det e så mange historia opp gjennom åran at det kan bli vanskelig å skrive om alle, men har lyst å skrive ned alt æ huske, mens æ huske det. Et lite digitalt minne kan man si. Det blir mye latter og tårer når man sitter å tenker tilbake. Grunnen til at æ må lage mæ et digitalt minne, e fordi min kjære André e ikke her mer. Han har ikke gjort det slutt og forlatt mæ av egen vilje. Han ble i mine øyne "stjelt" fra mæ. 

Min store kjærlighet André døde 24.oktober 2012 av hjerneblødning. 

Mitt savn over han e uendelig stort og æ vil aldri glemme han. Men det e kanskje ikke noe æ kan råde over pga min MS-sykdom. Hukommelsen blir bare verre og verre, så da kan et slikt digitalt minne være verdt så mye...

Min nye blogg eller dagbok

Min nye blogg eller dagbok om æ skal si det sånn.
Har aldri skrevet noe særlig til dagbok, men har funnet ut at det er godt å få satt følelser på "papiret" når man er nedfor og lei.
Dette blir kanskje en ganske sørgmodig "dagbok", men den er ment for mæ sjøl og hvis noen "følger" mæ og ikke like/mene det e uinteressant og deprimerende det æ skriv, så
LA VÆR Å LES DET Æ SKRIV.
Enkelt og greit. ;)