12.desember 2013

André.
Det e torsdag i dag... Har vært på grava di og stelt litt. Nye lys og blomster. Savne dæ André. <3
Snart e d ei ny jul uten dæ. Den i fjor huske æ ikke så mye av, så det her blir på en måte den første jula æ e aleina. Har begynt hos psykolog, så ho hjelpe mæ gjennom den tida her. Trur æ treng det. Ho får mæ til å tenke på en ny måte. For det e jo det æ må. Starte på nytt. Finne tilbake sånn æ va før æ traff dæ. Finne mæ sjøl igjen. Bli sterk igjen. Var nok litt for slapp da vi var sammen. ;) Lot dæ være den sterke, så kunne æ slappe av litt mer. Visst jo at du fiksa hva som helst, så trengte ikke å stresse. Du var den sterke av oss. Det var du som holdt alt i hop.

Nu må æ stå på egne bein igjen... Står på en måte aleina, selv med familie rundt mæ. Det e et utsagn som e veldig rett... "Å være aleina og å være ensom, e to forskjellige ting..." Og æ føle mæ ensom... Har jo hatt dæ å være sammen med i 7 år. Nu står æ aleina... med familie rundt mæ... Ikke så lett å forklare for folk som ikke e i hjernen min. ;) De skjønne kanskje ikke helt hva æ mene når æ sir at æ føle mæ aleina.. De svare, du har jo oss! Ja, æ har det. Og det e æ veldig takknemlig for, men det e ikke det samme. Det e ikke DÆ!! Det e jo DÆ æ vil ha André.

Det har gått over 1 år nu... Snart e vi i 2014... Og hvis man kun går ut fra årstall e d 2 år siden du ble tatt fra mæ. 2014 - 2012.... Det e fortsatt så rart... Har fortsatt en klump i halsen når æ tenke på dæ.. prate om dæ... høre noe om dæ... Det e fortsatt sånn som Lisa Williams sa i september, æ har ikke kommet over dæ og det som har skjedd... Har ikke klart å gå videre... Har bare blitt flinkere å svelge tårene og late som om at alt e bra for andres skyld... Vil ikke blitt sett på som en sorgfull person, en som alltid e trist og lei. E jo egentlig ikke sånn. Brukte aldri å være trist før... Var bestandig glad... Mista så mye da du dro... Trur du tok med dæ en bit av hjerte mitt. Den blide og positive sida.

Psykologen min sa sist time at æ bare måtte fortsette å sette følelsa på papiret og ikke være redd for å gråte "få det ut", så her sitt æ nu... Tåran trille... fingran går som raketta på tastaturet, for æ tenke så mye kjappere enn æ klare å skrive... Vil ikke ha medlidenhet, så æ trekk pusten og kremte før æ tar telefonen som ringe... Selger! Det va akkurat det æ trengte nu! NOT! Den stakkars dama før så øran flagre før æ sleng på røret... Det va kanskje litt stygt... Ho gjør jo bare jobben sin... jaja, æ ork ikke å bry mæ om andre sine følelsa akkurat nu.

Tar en titt over på senga. Pito snorke. :) Akkurat som han far. Som dæ André. Øran e nu bretta i alle retninge hos han også. :D Min lille redningsgutt. Hadde det ikke vært for han, vet æ ikke hvor æ hadde vært i dag. Han har vært min nye klippe etter at du dro. Han har fått all den kozen du skulle fått hvis du hadde vært her. Har sussa og klemt han så hardt noen ganga at han har grynta. :D Han har blitt min lille koseklump og store trøst når alt e som verst. Det føles litt lettere nu.. Det hjelpe å skrive... Titte i speile æ har ståanes på skrivepulten.. Trur æ må gå å tørke øyan og snyte nesa. ;)

Vi "snakkes" seinar min elskede André. Savne dæ og elske dæ. FOR ALLTID! <3 suss suss fra jenta di.