HVA FAEN...??

I dag e det 19,desember og 8 uker siden André ble tatt fra mæ. Så mye har skjedd på de her uken... For 3 uker siden mista æ en av mine yndlingstanter også. Når faenskapen kommer, kommer den i mengder. Det e ihvertfall sånn det føles...
Tante Laila Kristin Kalrud, ble bare 48 år gammel. Ho hadde kjempa mot kreft i 6 år. Rett etter André ble tatt fra mæ, prata æ med tante. Ho va så støttanes og hjalp mæ så mye rett etter det hadde skjedd. Ho tenkte på andre før ho tenkte på sæ sjøl. Ho va også en unik person som ble tatt så altfor tidlig. Alle sammen sier: "det e de beste som går først", "Gud plukker de fineste rosene først", HVA FAEN BETYR DET???

Skal vi la vær å være god, snill, dyktig, tenke på andre og gjøre gode ting?? For da dør vi tidligere?? Æ skjønne ikke det her, hverken nu, da eller seinar. Æ klare ikke å se poenget med at mennesker som aldri har gjort ei flue fortred bare DØR! Ikke kom å fortell mæ at det e ei mening med alt. Kom å fortell mæ meninga med at André og tante Laila dør i løpet av 1 1/2 måned..... NEMLIG, det kan dokker ikke, så da e d ikke noe mening med det!

Blir litt irritert av sånne setninger. Vet at folk sier det for å finne trøst eller trøste noen andre, men det e noe forbanna tull. Og dessuten, Gud e ikke rettferdig. TRU MÆ, DET HAR Æ FÅTT KJENNE PÅ ALLE MULIGE MÅTER.

Sorry, det her skulle ikke bli en forbanna mail, men når man sitt hjemme aleina og tenke, så kommer alt ramlanes ned i hodet mitt og æ blir forbanna... Æ skulle minnes André og tante Laila, men det e vanskelig å tenke for det e så urettferdig det her. To stykker som betyr så sinnsykt mye for mæ, forsvinn med så kort mellomrom.

Det e EN, og kun den, god ting som har kommet ut av den her jævelskapen og det e at æ har fått bedre kontakte med familien på farsida. MEN VETT DU KA, GUD, DET HADDE Æ KLART UTEN DIN INNBLANDING OGSÅ!!! LIGG UNNA MITT LIV! DU GJØR IKKE NOE GOD JOBB UANSETT!
Ikke ga du mæ god helse, ikke god økonomi og ja, du ga mæ kjærlighet, men du klarte faen mæ å ta fra mæ den også. HELSIKE!!

Nei, nu e d nok. Kjenne æ begynne å koke over noe som æ bortimot ikke trur på i utgangspunktet.
Hva e poenget med det??

`PUST` `PHU` `OKEY`.....

Æ dro til Oslo fredag 7.desember for å være med i begravelsen til tante Laila. Vel fremme hos pappa og mor (Aud Elin) ble æ møtt med bare kjærlighet og omtanke. De skjønne mæ litt, men ikke helt... Vi dro ut på kvelden for pappa skulle spille på en uteplass i sentrum. Sitter der og etter ei lita stund kommer 2 av søskenbarna mine. Karinah (datter til tante Laila) og Espen (sønn av tante Gerd). Har ikke sett de på MANGE år, så det var godt å kunne prates sammen igjen. Espen skulle sove hos pappa og mor, så han ble med oss hjem da pappa var ferdig å spille. Og da fant æ en å prate med. En som skjønne ALT. ;) Han har desverre ikke vært heldig han heller når det kommer til køa på utdeling av god helse o.s.v. Så der kunne æ fortelle han hvordan æ har det og han skjønne NØYAKTIG hva æ prate om for han har opplevd det... Det e jo selvfølgelig ikke bra det heller, men det e godt å ha noen som forstår. Ikke alle gjør det desverre.

Første kvelden satt vi å prata til 09.00 lørdags morgen. :) Prata om alt mellom himmel og jord (bokstavelig talt) :) Hele resten av uka fikk vi ikke lagt oss til å sove før nærmere 3-4-5 på morran.
På tirsdag 11.desember var tantes begravelse, eller sermoni kan man kanskje kalle det. Ho skulle kremeres, så hadde sermonien i kirka med kista, så ble ho kjørt vekk og vi gikk til kaffe på menighetshuset. Hadde det ikke vært for Espen da, hadde æ nok ikke klart det. Da presten kom til den delen at vi skulle røyse oss og han la jord på kistelokket, da trudde æ at æ skulle svime av. Sto å klamra mæ fast i ryggen på benken foran mæ og bare konsentrerte mæ om å puste. Espen sto ved sida av mæ og støtta mæ. Sto og nistirra inn i lysestaken som sto ved siden av benken. Klarte ikke å se på presten og det som skjedde der. Tenkte på André og tante og alt som har skjedd den siste tida. Lysestaken bestod av mange lys (telte de ikke) i 2 sirkler. I den innerste sirkelen var det ETT lys som blafra sinnsykt, ingen av de andre rørte på sæ... Sto å stussa på det et øyeblikk og kjente æ plutselig ble varm, også kom skjelvinga.... men kun på høyre hånd... merkelig! Æ SER André i et kort øyeblikk og får følelsen om at det her går bra. ;)

Fortelle pappa etterpå at æ har sett han og han sier, han så tante Laila. :) De var der begge to og passet på oss. Og kommer til å være her ei god stund fremover... Stoppa ikke å skjelve før æ kom hjem til pappa og mor...

Det e så rart å tenke på at det e 8 uker siden André gikk og 3 uker siden tante Laila gikk. At æ aldri får se noen av de igjen... De kommer aldri til å prate med mæ, smile til mæ, være her... Har kun bilder og minner igjen... E ufattelig glad for at tante Laila var her i sommer med onkel Øyvind, tante Anne Britt og onkel Geir. DET e et minne æ sette veldig høyt nu. ;) Og heldigvis e æ glad i å ta bilda, så har de å se på også. ;)

Nu har hodepina blitt så jævli at æ ikke ork a skrive mer... Men kunne sikkert ha skrevet ei hel bok om alle minnene æ har i hodet. kanskje det e derfor æ har så sinnsyk hodepine.... alt for mye i knotten og noe vil ut. ;)