Jula 2013

Jul... I morra e d 1.desember.. Jula har bestandig vært ei høytid æ har gledd må til. Starte desember med å pynte. Pynte med masse røde juleduka og nisser overalt. Lukte den nydelige duften av kongerøkelse, ribbe og pinnekjøtt... Høre julemusikken høyt på radioen og synge for full hals med, mens æ pynte. Gjøre det lille ekstra for at jula skal bli så kozelig som mulig... for oss... for mæ og André... men ikke i år...

I år e alt anderledes. Æ sitt her aleina og har ikke lyst å pynte. Å sette frem alt det som for 2 år siden va så fint og kozelig. Jula i fjor huske æ ikke, så den tar æ ikke med... Det e i år det føles som om det e første jula uten min kjære. Det e i år æ e helt aleina...

Så hvorfor skal æ pynte? Hvem skal æ pynte for? Det e jo ingen her forutenom mæ. Pito gir nok blank f... hva slags farge det e på dukan, om det sitt en nisse i et hjørne eller om det lukte det ene eller det andre... Alle sier de glede sæ sånn til jul og æ jatte med... Får litt julestemning når æ ser unga med nisselue eller høre julesanga på sentrene. Helt til æ går hjem, det som æ kalle hjem, men som ikke føles som HJEMME. Det føles som et venterom. En plass æ skal være til æ går videre. Når og hvor vet æ ikke, vet bare at det e ikke her.

Så kommer spørsmålet, skal æ pynte? Skal æ gidde å vaske, bytte duka og finne frem nissa og julepynt. Likte jo jula så godt før, men nu føre den bare med sæ sorg. En sorg som svir sånn i hjerte at tåran vil ikke slutte å renne. Det føles som om alle har noen... Noen å koze sæ med på en kald vinterdag, når peisen knitre og julemusikken e svak i bakgrunnen. Alle utenom mæ...Har aldri følt mæ så aleina som æ gjør nu...

Æ har familie som æ kan være med, men det e ikke det samme. Æ likte å være aleine før, men ikke nu lengre.. Ikke nu som æ vet hva æ hadde og som æ mista. Vet hvordan livet kunne være. Lykkelig og godt. Hadde "alt". Mann, hund, hus, båt, bil og jobb... Nu har æ ingen mann, huset må æ selge for det e for dyrt, båten må æ selge for kan ikke ta vare på den og jobben mista æ pga sykdom...
Æ har heldigvis Pito igjen. Hadde det ikke vært for han hadde æ bare kunne grevd mæ ned.

Kanskje det høres egoistisk ut, men det e sånn ting føles. Ja, æ har kanskje mye å være takknemlig for, men i dag finn æ ingenting...

1 år.... 24.oktober 2013

I dag e d 1 år siden du ble stjelt fra mæ, min kjære elskede André. Savnet e så ufattelig stort og vet ikke helt hvordan æ skal gå videre... Det har gått et helt år... Fatte ikke hvor det har blitt av.. Har mange gang sagt at dagan går så fort, men har aldri vært borti at et helt år har bare blitt "borte"... Har vært 2 gang i Oslo å besøkt pappa og mor, og da samtidig Espen i Bergen og tante i Sandnessjøen, men ellers huske æ ikke noe spesielt æ har gjort... Hele året har liksom vært i ei boble som e uklar å tenke tilbake på...

Den her uka har vært spesiell... Tenkt MYE på André og det livet vi hadde før. Det livet æ mista da André ble stjælt fra mæ. Vet ikke hva æ skal eller hvor æ skal gjøre av mæ... Har liksom mista fortfeste fullstendig... E helt rådløs...
I begynnelsen av uka fikk æ plutselig over mæ at æ skulle endre fargen på skrifta på gravsteinen til André. Den var jo svart fra steinhuggeriet, prøvde mæ på gull men det ble nesten verre... Fant deretter ut at sølv ville være bra og det ble det heldigvis. Så nu har han sølvskrift på bokstavan. ;)

Svart var den først

Prøvde mæ på gull, men det ble ikke fint

Endte opp med sølv og ble fornøyd. ;)

I dag blir det å samles folk utpå kirkegården... Æ skal dra å være der kl 12.10. Det e et tidspunkt som betyr mye for mæ. :( Det var det tidspunktet æ kom hjem for 1 år siden og fant André død i sofaen... Det e d tidspunktet æ føle æ mista han på.. Det e jo usikkert hva det nøyaktige døds-tidspunktet egentlig e siden han var aleina da han gikk. Eller, han var ikke helt aleina heldigvis... ;) Min kjære lillegutt Pito og lillepia mi Pippi var sammen med han... Så han var ikke helt alene... :'(

Vet ikke om det ville ha vært verre eller bedre om æ hadde vært der... Hadde nok ikke klart å redde han uansett, så det ville nok blitt verre... Trur panikken ville vært ødeleggende for mæ... Vil ikke påstå at det var så mye bedre å komme hjem og finne han, men utav de to ondan, så trur æ d var best sånn her...
Prøve å rasjonalisere at det var bra æ ikke va hjemme, men det e så tungt... :'( Skulle så gjerne få sagt hade til han... Det svir i hjertet hver gang æ tenke på den dagen... Hva om æ hadde vært hjemme... Hvis æ ikke hadde dratt på jobb... Ville det ha endra noe... Har så mange spørsmål æ aldri vil få svar på...

Klokka e 07.55.... For 1 år siden... Nu ville æ ha pakka dæ inn i teppet på sofaen i tv-stua, spurt om det går greit... Du svarte mæ at "joda, skal prøve å sove litt. Har så vondt i hodet..." Gir dæ et kyss og sier "gla i dæ" også drar æ på jobb... Og aner fred og ingen fare... :'( Hvorfor var æ ikke mer standhaftig på sykehuset??? Krevd at legen tok prøver av han? Han ble jo ikke sjekka i det hele tatt og monsteret lå å lurte og bare venta på at André skulle sovne... For æ håpe han sov. Æ håpe han ikke hadde smerta og ikke kjente noen ting... Æ håpe at det gikk smertefritt og uten problemer... Det e så rart å sitte å tenke på at æ håpe André døde uten smerta... Han skulle ikke dødd i det hele tatt!!!!!!!!!
Vondt i hele kroppen og sjela... Æ mista min sjelevenn og en bit av hjertet mitt... Som æ aldri får tilbake... <3


SAVNE DÆ ANDRÉ. MIN ELSKEDE, MIN SJELEVENN OG MITT HJERTE. ELSKE DÆ!!!

23.oktober 2013....

Det e den 23. oktober i dag... :(
I morra e d 1 år siden André ble stjelt fra mæ... Har akkurat laga en oppsats æ skal legge på grava hannes under ei minnestund vi skal ha for han. Savne han så ufattelig mye... :'( Klare ikke å komme over at han e borte... Va hos legen i dag... Ble henvist til psykolog, så skal en tur dit og prate med de. Kanskje det kan hjelpe...

Føle mæ så aleina.. ikke 100% av tida, men ofte... Oftere enn æ fortelle til noen... Har liksom ikke lyst å være en byrde... Alle sier at æ bør gå videre... At æ ikke må mure mæ inne... Men æ gjør ikke det!! Har bare ingen å være sammen med og da e d ikke noe morsomt å gå ut, ALEINA... E ofte ute... Æ går tur, med Pito... Har aldri vært eller kommer nok heller aldri til å bli den jenta som spør andre om å få være med... Vil ikke føle mæ som 5.hjulet på vogna. :(

Når noen har spurt om æ vil være med ut, så har det dessverre ikke passa, eller så har æ blitt dårlig. Etter André`s død har sykdommen bare gått en vei og det e nok dessverre ikke opp. :(
Har blitt 100% ufør og det hjelpe jo ikke akkurat på det sosiale... Æ vet ikke hva æ skal gjøre... Må vel finne mæ en hobby...

Grue mæ til i morra... Har vært på kirkegården minimum 1 gang i uka det siste året, så ingenting vil komme som et sjokk, men likavel.... Grue mæ... 1 år... 1 HELT år har gått... Alt føles fortsatt som om det skjedde i går... Huske absolutt ALT fra mandag da André kom hjem og fortalte om hva som hadde skjedd på jobb, til den fatale onsdagen da æ kom hjem og fant han død i sofaen... Det synet av han... liggende... så ut som om han sov.... Pito va fullstendig tullat og hoppa opp på brystkassa hannes.... Gikk bort og tok han på låret... kaldt?.. André?? Tenke NEI, NEI, NEI ka skjer??? ANDRÉ....... Klappe til han... prøve å vekke han... Kjenne panikken tar mæ... hiv mæ på tlfen og ringe 113... KOM FORT!!! HJELP MÆ..... Drar André etter anklan ned på gulvet... starte med hjertekompressjon... puste luft inn i han.... det hjelpe ikke... :'( Sykepersonalet kommer å tar over.... etter ei stund får æ beskjed... Det e for seint... :'(

Klare ikke å komme over det... :'(

Har det så vondt... :'(

Lenge siden sist...

Har gått litt tom for ord... Vet ikke helt hva æ skal si... Mye har skjedd de siste månedene. Mest godt, men også litt...tungt.. Det føles fortsatt veldig tomt ut her uten André, men fikk en veldig god bekreftelse her om dagen. ;) Var på Lisa Williams show i Harstad og André kom igjennom og æ fikk høre fra han. Det va GODT!! Det roa hjerte og sjelen en god del. ;) Alt ho sa stemte, så det va ingen tvil om at ho hadde kontakt med han. ;)

Mæ og Lisa Williams

Satt nesten fremst. rad 2.

Fikk kontakt med André <3

Gravsteinen kom 31.august. Den va veldig fin. ;) De hadde endra på bildet og ramma, men trur æ kan venne mæ til det. Har nu uansett mulighet til å bytte det hvis æ plutselig finn ut at det ikke ble helt rett likevel. :) Alle som har sett den (på bilde) sier nu at den e fin. Satte den opp sammen med han som kjørte lastebilen, også pynta æ etterpå aleina. Det va faktisk litt godt det også. Godt å være der helt aleina og fullstendig stillhet og bare pynte. Sette på plass steinene, blomstran og lyktene. Prata litt med André og fikk litt ro...

Andrés gravstein.

Hadde mæ en tur på byen for et par helger siden. Det va sensommerfest på Linken Bar i byen. Hadde det kjempekos...helt til æ skulle hjem.. :'( Ble som vanlig ekstremt trist etter noen drinker innadbords og begynte å stortute... Hadde venner som prøvde å trøste så godt de kunne, men va fullstendig kake.
Skoan forsvant fort av beina og opp i nevan og med et godt tak om de, gikk æ hjem, gråtende. :'( Ville ikke gå hjem til et tomt hus, uten min elskede der ventende på mæ... Men på veien hjem skjedde det noe rart... Gikk nedover gata, plutselig står det en fyr foran mæ... Huske ikke hvordan han så ut, hvor han kom ifra eller noe annet enn at han hadde lyst hår og var høy. Han ser på mæ og spør om det går bra. Æ svare et eller anna om at det gjør det så absolutt ikke... Han gir mæ en skikkelig goklem og like fort som han kom, var han borte igjen... ? Har ingen anelse hvor han gikk og ble av...  Men det var det æ trengte. Gikk deretter hjem og la mæ til å sove uten problem... Merkelig..!

Gravsteinen

Mandag var vi å henta det som skal bli gravsteinen til André. Fikk med mæ 4 kompiser av André (Kent-Johnny, Dag Richard, Claus og Kenneth), broren Hans Morten og pappa`n til André, Karl, hjalp også til.
Det var en møysommelig utvelgelse av hvilken stein som skulle bli den utvalgte. Æ, Kent-Johnny, Hans Morten og mora til André, Bente, gikk opp og ned i elva i Håkvikdalen og kika. Diskuterte litt frem og tilbake hvilken som kunne bli best. Man må jo tenke på at den skal være stor nok/liten nok, ha de "rette" fargene som vi ønsket, tykk nok til å skjære i o.s.v. Etter hvert kom også resten av gjengen og vi gikk nu å kika alle sammen. Vi vendte på mange steiner før vi falt for èn. Vi var alle enige om at den måtte være den rette. ;)

Det var ikke det enkleste å få den opp fra elva. Elva ligger på en måte nedi ei grøft 20 meter ned fra hyttene. Men med så mange sterke mannfolk gikk det greit. De bandt fast stropper til en pall de hadde festet steinen til og dro den rett opp skråninga. ;) Fikk løftet den inn i bilen min og der ble den liggende noen dager. Ganske utrolig å tenke på at André og Kent-Johnny har vært å bykset på de der steinene aleine som 13-14 åringer. (Det var en sterk mann æ hadde. ;) )

Rart å kjøre rundt med en 100 - 150 kilos stein i bagasjerommet... Og ikke minst tenke på at det er en "gravstein" og det verste var at det er André`s gravstein....

Fikk pratet med Eide Stein og avtalte at de skulle komme å hente den her hjemme hos mæ. Så var det å få steinen UT av bilen igjen. ;) Der kom gode naboer inn i bildet. Naboer fra alle kanter kom å hjalp mæ med å få den ut. Så ble den liggende på en pall ved trappa til huset mitt. Der har den ligget frem til i dag...

I dag var Eide Stein å hentet gravsteinen. ÈN mann kom ut av traileren, og som så ut som en tynn "spirrevipp", men som må ha vært senesterk som en okse. Han løftet steinen opp på ei tralle og trillet den ned til en semitrailer som han kom med. ;) Vi pratet litt sammen og æ ga han en utskrift av hvordan æ ønske steinen skal bli når den er ferdig. Han syntes både steinen og "designen" min var perfekt, så det mente han ville bli veldig bra. :) Tok med sæ arket og steinen og kjørte avgårde. Nu må æ bare søke til kirkevergen om å få ha en stein som e litt for bred i forhold til normalen. ;) Steinen er 108 cm bred og normalen er bare 85. Han som kom med steinen syntes ikke vi skulle kappe den, så å søke kan være en fordel før æ bestemme mæ hva æ vil gjøre med tanke på det. :)

Nu sitt æ her igjen hjemme og tenke... Håpe André blir fornøyd med valget av stein og designet mitt.... <3

Det har gått litt tid nå....

Nu e d ei stund siden æ skreiv i bloggen. Ikke så mye har skjedd akkurat, men livet går nu fremover...
Har holdt mæ "oppegående" med å ha små-prosjekt pågang her hjemme. Har pussa opp et rom i kjelleren som æ kan bruke som gjesterom. Det var litt morsomt for gjorde noe æ aldri har gjort før. ;) Laga bilde på veggen av tapet. Ble veldig fornøyd med resultatet. ;)

Førbilde

Førbilde

Etterbilde

Etterbilde

Har også laga mæ platting. På baksida. Ble ei lita "gryte" når sola står på fra skyfri himmel. Æ og Elin satt der en av de første dagene vi hadde med sol og registrerte over 60 grader i sola og over 40 grader i skyggen. Så varmt nok er det. ;) Var egentlig mye enklere enn hva æ hadde trudd, men det e nok takket være alt André har lært mæ oppgjennom årene. ;) Hadde aldri i verden turt å sette igang et slikt prosjekt hadde det ikke vært for at æ følte André var med mæ og hjalp mæ. Ble veldig fornøyd med det prosjektet også. ;)

Før

Under konstruksjon

Etter

FERDIG!

Ordna til grilling

Varmt nok ble det hvertfall. ;)

Plattingen e noe æ e mest fornøyd med å ha gjort. Bare det å tenke på at æ har gjort det sjøl. Med kun hjelp av mamma og Svein for kjøring og løfting av plank. Har saget, målt opp og skrudd alt annet sjøl. :D Veldig fornøyd med det. Har vært godt å ha noe å gjøre... 

Vi feira 17.mai på plattingen min også. Det ble liksom innvielsen av den. :) Fikk besøk av søskenbarn med familie, så vi var 13 stk som spiste kaker, drakk kaffe og kosa oss i sola. :) KJEMPEKOZ!!! 

Familiesammenkomst på 17.mai 2013

Familiesammenkomst på 17.mai 2013

Andre ting har også skjedd den siste tida, men det skriv æ om i neste innlegg. ;) 

6 måneder...

Da var det gått 6 måneder. Helt sykt å tenke på. Hvor i alle daga har tida blitt av? Det føles fortsatt som om det skjedde i går... Hodet mitt sier "det e så lenge siden æ så han", men hjertet mitt sier "det kjennes ut som om det skjedde i går".

Hadde en ekkel deja vu da æ dro fra jobb... det var den 24 . det va onsdag og æ hadde tidligvakt... nøyaktig sånn som det var da det skjedde... men forskjellen var at æ dro ikke hjem til Andrè og hundan, æ dro hjem til kun Pito...

Hadde laga en krans til grava som æ dro hjem å henta. Tok med mæ den og Pito og dro rett ut til grava hans. Kjørte ut sånn at æ nådde å være der ute kl 12.10. Det va klokkeslettet æ kom hjem å fant Andrè, så nu har det blitt liksom en viktig tid.

Rart hvordan slike ting kan påvirke psyken, hjertet og resten av kroppen. Blir på en måte urolig i kroppen og får nesten dårlig samvittighet hvis æ ikke e på grava på onsdagan kl 12.10... Sier unnskyld hvis æ blir forsinka... Sier unnskyld til et bilde av Andrè... E æ rar? E d normalt? Har aldri vært i nærheten eller hørt om noen som har mista noen som har vært så nær og kjær for de, som Andrè var for mæ, så vet liksom ikke hva som e en "naturlig" måte å reagere på... Trur æ må bare la tida gå og ikke tenke på det så mye. Mene ikke Andrè, men hvordan æ skal reagere. Det blir vel mer og mer naturlig etterhvert som tida går.

Har vurdert å gå til psykolog også. Det kan jo være at d kan hjelpe...

En anna ting som e litt rart. Nesten hver gang æ skriv her, har æ kraftig hodepine... Akkurat som om det lette på hodepina når æ skriv ned tankan mine... Kanskje æ e litt rar.. ;) Det e kanskje det som kalles "å lette på trykket"

Hadde en minnestund i går med familien til Andre og mamma. Det va koz. Hadde laga en video med bilda og musikk av Andre som alle fikk. De fikk egentlig en DVD til jul, men av en eller anna grunn var samtlige hakk i... ennu en merkelig greie. Kopierte akkurat samme videoen (bare bytta ut 2 bilda) og nu var alle 5 DVD`an helt fin. Andre ville kanskje ikke ha med de bildan æ bytta ut, så derfor ødela han alle dvd`an til jul. ;) Hadde laga yndlingskaka til André. Ei tårte med tunfisk. ;) Han elska virkelig den kaka... Måtte bestandig ha igjen litt ekstra så han fikk ei skive den dagen æ laga den. Bør bestandig lages et par daga i forveien før den skal serveres. :)

Var redd det skulle bli en veldig trist minnestund, men det gikk veldig bra. :) Prata om alt mulig, om bildan på videoen, om hundan og masse anna. :)

Rart å se at livet går videre, men samtidig litt godt. Vet Andrè ville blitt sur på mæ hvis æ hadde stått helt stille. Huske jo da æ va sykemeldt over en lengre periode og satt bare inne ved PC`en, da dro han opp på Clas Ohlson, kjøpte en gresstrimmer som æ kunne håndtere og sendte mæ ut i hagen. ;) Spilte ingen rolle hva æ klipte, bare æ var ute i frisk luft. ;) Han tenkte så ofte på mæ og at æ skulle ha det bra. Han var virkelig den beste... Plukka mæ opp da æ va lengst nede og fikk mæ til å leve... Prøve fortvilt å gjøre det på egenhånd nu...

Savne han veldig.... ♥

http://www.youtube.com/watch?v=9mFFzCJNUS4