Vanskelig å forstå...

Sitt her i mi nye leilighet... var ute i går, så har ikke gjort noe spesielt i dag. Med andre ord, æ har hatt GOD tid til å tenke... På alt som har skjedd, på hva som kommer til å skje, hva æ skal gjøre videre i livet og aller mest på om det her virkelig HAR skjedd...? Hver gang den tanken slår mæ, at det her e ikke sant, ser æ Andre for mæ Ligganes i sofaen sånn som æ fant han den verste dagen i mitt liv... Prøve å gå videre, for uansett hva æ gjør så får æ jo han aldri tilbake. Men noen tima i løpet av dagen klare æ bare ikke å slutte å tenke på han...

For første gang i livet mitt grue æ mæ til sommeren. Vet ikke hva æ skal gjøre til sommeren. Vil ha tilbake det æ har hatt de siste 7 årene, men vet det ikke går... alle mine tanka går tilbake til alt det vi har gjort. Alt det morsomme, tragikomiske og kiipe. Alle feriene vi har hatt. Hverdagen. Ting vi tok for gitt... Satt å så på Extreme Makeover på TV3 i sted og da slo tanken mæ... i det siste har æ spurt om ikke Andre ville se det lamme mæ... I dag hadde æ lyst å spørre, men det e for seint...

Ikke ta ting for gitt. Ikke tenk at "æ tar det i morra" eller "æ skal vente med å gjøre det/si det" osv. Gjør det NU! Si det NU! Ikke vent. Det kan desverre være sånn at "seinar" ikke kommer. En ting æ skulle ønske æ hadde gjort var å si at æ elske han. Æ sa det vi bestandig sa... Gla i dæ. Æ var mer enn bare gla i han, han betydde alt for mæ og nu e d for seint å si det. Nu sir æ det til et bilde enten her hjemme eller til et som heng på et kors på kirkegården... Det føles ikke rett og det e veldig uvirkelig... Har bestandig hatt respekt for de døde og har tenkt slik at når noen av "mine" gikk bort, så skulle æ ta vare på grava og holde den fin og ryddig. Men æ hadde aldri trudd at den første av "mine" som gikk bort var min elskede. Min mann...  At æ skulle bli enke som 35 åring...

Går til grava hans hver uke. Hver onsdag klokka 12.10 drar æ ut og fortelle et bilde på et kors at æ elske han. Det gjør mæ bedre trur æ. Kanskje vanskelig å forstå for andre enn mæ, men æ må liksom. Får mæ til å innse hva som har skjedd og at æ må gå videre. Ta en dag av gangen og sakte men sikkert får livet mitt på rett kjøl.

Kommer til å få mange "for første gang", men må komme mæ igjennom det. Det skjer jo bare 1 gang, så det skal gå. Påsken, bursdager, sommerferie og fester. Har jo allerede vært igjennom noen "for første gangs" tider sånn som første helg, måned, jul, nyttår, leilighet og fest... det har jo gått. Har vært beintungt, men æ sitt nu her fortsatt. Aleine, men i livet. " å leve og å eksistere e 2 forskjellige ting" har æ sagt og det e noe i det. Æ fant ut her om dagen at æ har et kjedelig liv nu. Æ eksistere, æ leve ikke... æ må la det være sånn frem til æ kommer mæ videre. Vet ikke når og hvordan, men så lenge æ eksistere så e d håp...