Beklager

Beklager familie og venner, men hvorfor kan ikke æ få gjøre det æ synes e rett? Hvorfor skal alle komme å fortelle mæ hva æ bør/må gjøre for å få det bedre? Har dokker vært i min situasjon? Har dokker noensinne vært i nærheten av hvordan æ har det akkurat nu?

Det e 2 måneder og 13 dager siden André ble tatt fra mæ. Hvis æ vil sørge og ha det jævli i, om så et år, så e nu vel det min bisniss. Ja, æ prate bare om André, død og sykdom, men hva så?? Hva skal æ ellers prate om når livet mitt pr dags dato ikke dreie sæ om noe annet? Æ kommer aldri å glemme André, dermed aldri slutte å prate om han. Æ har opplevd død på en måte æ trudde skulle skje om 50-60 år, ikke som 35 åring. Æ har en sykdom som riv og slit i mæ DAGLIG og som e mildt sagt jævli. Hadde dokker egentlig visst hvor vondt æ har 24 tima i døgnet, 365 daga i året, så trur æ dokker hadde vært rimelig stille.

Ja, æ e enig, kosthold, trening og en positiv innstilling gjør et bedre liv. Men det e det æ har hatt i over 30 år. Har bestandig fått høre; "du e bestandig så positiv", "Du smile alltid", "E du aldri sur?", "Du e så sterk", "lille solstråle",
NU E D MIN TUR Å VÆRE DEN NEGATIVE, DEN TRISTE, DEN SVAKE OG DEN SOM GRÅTER.
Vær snill å ikke kom å fortell mæ hvordan dokker gjør det for å bli i bedre form, humør og få et bedre liv, det gjelde for dokker, ikke for mæ. Æ kommer mæ forhåpentligvis dit en dag æ og, men nu e ikke tida for det. Nu vil æ sørge. Være deppa og ikke gjøre så mye av mæ. Har nok å tenke på.

"Prøv å ikke tenk på det" sir dokker, tru mæ, æ klare ikke å la vær....  Å sitte her, aleine, ensom, uten André e noe av det verste æ noen sinne har gjort. Derfor e d æ tenke på hvordan æ skal gå videre. Æ tenke ikke på hvordan æ skal leve, men OVERLEVE. Æ tenke ikke på trening eller spise sunt. Æ tenke på å komme mæ opp av senga hver dag og spise!

Alle må få muligheten til å ta ting i eget tempo, også dokkers "sterke lille solstråle". Det har tross alt bare gått litt over 2 måneder siden hele verden min raste rett i dass. La mæ få tida Æ treng, ikke tida dokker treng.
Og til evt de som les bloggen min og føle sæ støtt..... sorry, men det her e det æ mene. Og mitt motto har bestandig vært og kommer bestandig til å være:

Æ SIR DET Æ MENE, OG Æ MENE DET Æ SIR!

Æ skriv ikke det her for at dokker skal føle dokker verre, overkjørt, tråkka på, neglisert eller hva som verre e, det her e mine tanka, min depresjon som æ får utløp for. Den e ikke mynta på noen spesielle persona, hverken venner eller familie. Bare generelt. Kanskje det e mange som har det som mæ og ikke vet hvordan de skal uttrykke det fordi de e redd for å såre mennesker. Ja kanskje de blir såra, men det e verre å såre sæ sjøl ved å la sæ bli fortalt hvordan ting skal gjøres. Gjør det DU mener e rett, IKKE hva andre mener du bør/må gjøre.

2013

Det nye året 2013 starta ikke helt sånn æ hadde håpa... Hadde satsa på at det her året skulle gi mæ noe positivt. Ja vi har bare kommet til 5.januar, men æ har allerede vært på sykehuset 2 gang. ;(
Nyttårsaften(!) oppdaga æ plutselig at æ va helt nummen i ansiktet. En veldig merkelig følelse kan man si. Akkurat som om man har vært hos tannlegen, fått bedøvelse også har ikke bedøvelsen gått ut igjen. Kjenne at æ tar mæ sjøl på kinnet og i panna, men hvor hardt vet æ ikke. SNÅLT!

Ringte legen 3.nyttårsdag og fikk komme umiddelbart. Rett før æ gikk ut av døra hjemme var æ på toalettet.... Røyste mæ opp og DAMN, der smalt ryggen. Det lynte nedover ryggen og æ knakk sammen. Kom mæ tilslutt ut og opp til legen. Kom inn og fikk prata med han og han sier at æ kanskje har brista en ryggvirvel.... det va jo bare det som mangla.... Nummenheta i ansiktet mitt kom sannsynligvis av et Shub (ms-attak)...

Så da bar det opp på sykehuset for røntgen. Det viste sæ heldigvis at det ikke va noe brist, men opp på akutt-mottaket måtte æ uansett pga resten av kroppen. Kommer opp dit og blir undersøk i hue og rævva (bokstavelig talt...grøss...) Bli sittende der i 6 timer for de finner ikke ut hvorfor det her skjer.
Klarer å overbevise de om at æ e frisk nok til å dra hjem. Får lov hvis æ ringe mamma og ho kan være "vakta" mi hjemme. Sånn i tilfelle æ blir plutselig lam eller nå... Skal åsså tilbake dagen etter for MR-røntgen.
Drar hjem til mine 2 små (dvergdachsa Pito og Pippi).

Får desverre ikke sove i det hele tatt, så da dagen etter kommer e æ sliten FØR vi drar på sykehuset for videre undersøkelse. :(  Blir sittende på sykehuset i nye 6 timer. 2 timer FØR MR, 2 timer I MR og 2 timer ETTER MR. Tragisk kjedelig og blir ufattelig sliten. I tillegg til lite søvn har æ nu putta i mæ 3 voltaren, 6 tramadol (morfintabletter) og 6 paracet og ikke fått noe mat eller drikke. Så å sitte der e nesten uutholdelig. Æ sjekke mæ sjøl ut og sier at de får sende resultatet av MR til fastlegen min også kommer æ tilbake hvis æ blir verre. Drar hjem og spis og slokne fullstendig på sofaen....

Våkna i morrest, 12 tima etter æ hadde spist og sovna... Va kanskje nåkka sliten og trengte søvn. ;) Nu sitt æ her og klokka e 17. Har vært på grava til André i dag og sjekka at alt sto bra til der. Vært å drukke kaffe med mamma og Svein. Og holde på å lage mæ middag.....

....men nu har æ ingen smakssans lenger heller...  Kanskje æ skulle ringe legen/sykehuset igjen....?

Nyttårsaften

Ja, da var det 31.desember 2012 og nyttårsaften. Siste dagen i et år som endte helt jævli. ;( Et år æ ikke vil se tilbake på med gode minna. Æ og André laga noen gode minna i 2012, men de har blitt fullstendig overskygga av at André forsvant fra mæ.
Sitt her hjemme nu og klokka e halv fem. Sov ingenting i natt og har nesten ikke spist. Vondt i hodet og resten av kroppen og trur du faen mæ ikke året 2012 hadde mer jævelsskap på lager til mæ. Joda, bilen min (Terracan`n) va også plutselig helt død. Tomt batteri. Ødelagt dynamo. Så her sitt æ da, å lure på hva i alle dager æ har gjort siden det skjer så mye faenskap rundt mæ.
Plukka ned julepynten i rein forbandelse. Ikke faen om æ skal feire året som gikk...
Skal ta mæ en tur ut på kirkegården og brenne stjernefyrstikk til André. Det kan jo være at han ser det og e med mæ. Det sies jo at det finns liv etter døden, og det trur æ på, men når sånn her skjer blir man endel usikker... Får jo ikke noe tegn på at han e her... Hvis man ser bort fra at ALT av elektronikk æ e i nærheten av kortslutte/eksplodere/slutte plutselig å funke.... Og alle lydan i huset som både æ og hundan reagere på.... Og alle ting som bare blir borte... (nøkla, cd`a, klær o.s.v.)  Kanskje han prøve å gi mæ tegn, men æ ser de bare ikke... :)
Skal opp til mamma og Svein å spise kalkun etterpå. Må ut på grava først. Vet ikke hva som skjer i kveld. Kanskje æ drar hjem igjen og tar tidlig kveld. Ser på rakettan også går å legg mæ. Eller kanskje æ går ned på kaia og ser rakettan derfra. Tar med mæ ei flaske sjampis og drekk mæ kanakas på kaia lamme hundan... Feire at det her faens året endelig e forbi. At æ aldri kommer til å se det noe mer... Kaste alle kalenderan som står 2012 på... Og heller prøve å minnes André på den gode måten. På alt vi har gjort de siste 7 åran. Ta han med mæ i minnet og hjertet. Hvis æ bare kan få bort det bildet æ har av han den dagen æ fant han i sofaen... Det e nå forbanna jævelskap og ha det fast i minnet...
Kjenne æ blir forbanna igjen. De sier jo at man har forskjellige stadier i sorgprosessen, men det føles som æ har vært forbanna lenge nu. Får liksom ikke mulighet til å sørge ordentlig... Være rent trist.. Æ starte med å være trist også kjenne æ at det begynne å koke inni mæ.. Det e så urettferdig alt sammen... Får jo aldri en pause..
MS`n har åsså blussa opp. Ser dårligere og dårligere. Ikke på langt fra, men nærsynet. Hvis æ står å prate med noen, så blir de gradvis mer og mer uklar, og tilslutt har æ vondt i øyan av å se. Klare ikke å fokusere på personen. Begynne å flakke med blikket og oppføre mæ rart. ;) Ser sikkert helt snålt ut. Som om æ e utilpass av å prate med dem. Men det e æ ikke.... Da sir æ i fra hvis æ e d. E veldig rett frem sånn...

Nei, nu skal æ hiv på mæ noen klær og komme mæ i merca. Terracan`n funke jo ikke og heldigvis har æ ikke avskilta merca ennu. Det e tydeligvis de gamle som funke best....
Skriv mer seinar!

Ble ikke mer seinar... Nu e det 1.januar 2013 og livet går videre.... Bare minna som e igjen.. Har heldigvis mange av de. ;)

Det nærmer sæ jul...

Ja, nu nærmer det sæ jul. I dag e d 21.desember og æ sitt her i sofaen med influensa og det som verre e. Har hatt ei helvetes natt og dagen har vel egentlig ikke vært så mye bedre. Starta i går kveld med skikkelige smerta i kroppen og frysninger som va virkelig ille. Gikk å la mæ i halv tolv tida. Tok 3 smertestillende. Satte på varmovnen, tok å fylte varmeflaska med kokvann, la mæ under 2 dyne og 1 pledd og lot faktisk mine 2 små dvergdachser ligge over fotan mine kun for varmens skyld...
Rundt halv to våkna æ med en skikkelig kvalme. Kom mæ ut på badet hvor æ kasta opp i nærmere en halv time. Kollapsa deretter på badgulvet og sov der kanskje en halvtimes tid. Våkna nu tilslutt og kom mæ inn på soverommet. Tok heldigvis med mæ bøtta og godt e det for inne på soverommet begynte æ igjen... Hadde ikke trodd det gikk ann å tømme magen så grundig som æ gjorde, men æ fylte ei bøtte halvfull før kroppen ga opp og æ trur æ svima av av utmattelse. :(
Våkna i morrest helt dehydrert. Ligget på sofaen hele dagen og prøvd å bli bedre. Var nede i 1.etg en liten tur og fikk mæ et par skiver med julemat. Hadde ei lita førjulssamling siden familien til André skal være spredd i år. Æ skal være hos mamma og Svein...
Det kommer til å bli ei veldig tung jul i år. Har ikke noe julestemning og æ som vanligvis elske jula, glede mæ nu til den e over og æ kan slippe å gå rundt å være "glad". Kanskje alt det her har gjort mæ mer depressiv, men det e liksom ingenting som føles morsomt lengre. Hadde det kjempefint i Oslo, men å sitte her hjemme alene føles bare helt jævli...
E så usikker... på ALT... hva gjør æ nu? Skal æ fortsette å bo her? Skal æ fortsette å jobbe? Skal æ fløtte? Skal æ fløtte bort fra Narvik? Skal æ fløtte ned i huset? Skal æ selge huset? Skal æ bare være her og la dagan gå...? Hva skal æ gjøre? Hva gjør æ med hundan? Med ho Pippi? Hva gjør æ med penga? Hvor skal æ skaffe de? Alle de her spørsmålan og tusen til, surre rundt i hodet mitt KONSTANT... Blir sliten av å tenke...
Også har vi jula da.. Skal være hos mamma og Svein. Mamma har sagt at hvis æ vil være aleine (for det har æ egentlig mest lyst til) så kan æ sitte nede i kjellerstua og se tv der. Det e greit nok det, men om det kommer til å skje vet æ ikke. Ho har oppdratt mæ til å være høflig, så det kan kanskje bli vanskelig å være på besøk og ikke ville være sammen med de oppe i stua...
Grue mæ til å ikke få gave fra André... Han la mye omtanke i gavan sine til mæ. Han hørte faktisk etter i løpet av året ;) og når jula kom fikk æ noe æ hadde snakka om og ønska mæ. ;)
Har ikke lyst å feire jul... Ingenting å feire...
Også kommer nyttår da... Ny feiring æ egentlig ikke har lyst å være med på... Ingen andre heller virke det som... Kanskje æ skulle bare avlyse nyttårsaften også. Pakke hundan i bilen og kjøre en norgesturne til familie rundt omkring... I stedefor å sitte alene her hjemme og høre og se alle som e så himla happy.
Ja ja, godt nyttår (det kan jo ikke bli verre)

HVA FAEN...??

I dag e det 19,desember og 8 uker siden André ble tatt fra mæ. Så mye har skjedd på de her uken... For 3 uker siden mista æ en av mine yndlingstanter også. Når faenskapen kommer, kommer den i mengder. Det e ihvertfall sånn det føles...
Tante Laila Kristin Kalrud, ble bare 48 år gammel. Ho hadde kjempa mot kreft i 6 år. Rett etter André ble tatt fra mæ, prata æ med tante. Ho va så støttanes og hjalp mæ så mye rett etter det hadde skjedd. Ho tenkte på andre før ho tenkte på sæ sjøl. Ho va også en unik person som ble tatt så altfor tidlig. Alle sammen sier: "det e de beste som går først", "Gud plukker de fineste rosene først", HVA FAEN BETYR DET???

Skal vi la vær å være god, snill, dyktig, tenke på andre og gjøre gode ting?? For da dør vi tidligere?? Æ skjønne ikke det her, hverken nu, da eller seinar. Æ klare ikke å se poenget med at mennesker som aldri har gjort ei flue fortred bare DØR! Ikke kom å fortell mæ at det e ei mening med alt. Kom å fortell mæ meninga med at André og tante Laila dør i løpet av 1 1/2 måned..... NEMLIG, det kan dokker ikke, så da e d ikke noe mening med det!

Blir litt irritert av sånne setninger. Vet at folk sier det for å finne trøst eller trøste noen andre, men det e noe forbanna tull. Og dessuten, Gud e ikke rettferdig. TRU MÆ, DET HAR Æ FÅTT KJENNE PÅ ALLE MULIGE MÅTER.

Sorry, det her skulle ikke bli en forbanna mail, men når man sitt hjemme aleina og tenke, så kommer alt ramlanes ned i hodet mitt og æ blir forbanna... Æ skulle minnes André og tante Laila, men det e vanskelig å tenke for det e så urettferdig det her. To stykker som betyr så sinnsykt mye for mæ, forsvinn med så kort mellomrom.

Det e EN, og kun den, god ting som har kommet ut av den her jævelskapen og det e at æ har fått bedre kontakte med familien på farsida. MEN VETT DU KA, GUD, DET HADDE Æ KLART UTEN DIN INNBLANDING OGSÅ!!! LIGG UNNA MITT LIV! DU GJØR IKKE NOE GOD JOBB UANSETT!
Ikke ga du mæ god helse, ikke god økonomi og ja, du ga mæ kjærlighet, men du klarte faen mæ å ta fra mæ den også. HELSIKE!!

Nei, nu e d nok. Kjenne æ begynne å koke over noe som æ bortimot ikke trur på i utgangspunktet.
Hva e poenget med det??

`PUST` `PHU` `OKEY`.....

Æ dro til Oslo fredag 7.desember for å være med i begravelsen til tante Laila. Vel fremme hos pappa og mor (Aud Elin) ble æ møtt med bare kjærlighet og omtanke. De skjønne mæ litt, men ikke helt... Vi dro ut på kvelden for pappa skulle spille på en uteplass i sentrum. Sitter der og etter ei lita stund kommer 2 av søskenbarna mine. Karinah (datter til tante Laila) og Espen (sønn av tante Gerd). Har ikke sett de på MANGE år, så det var godt å kunne prates sammen igjen. Espen skulle sove hos pappa og mor, så han ble med oss hjem da pappa var ferdig å spille. Og da fant æ en å prate med. En som skjønne ALT. ;) Han har desverre ikke vært heldig han heller når det kommer til køa på utdeling av god helse o.s.v. Så der kunne æ fortelle han hvordan æ har det og han skjønne NØYAKTIG hva æ prate om for han har opplevd det... Det e jo selvfølgelig ikke bra det heller, men det e godt å ha noen som forstår. Ikke alle gjør det desverre.

Første kvelden satt vi å prata til 09.00 lørdags morgen. :) Prata om alt mellom himmel og jord (bokstavelig talt) :) Hele resten av uka fikk vi ikke lagt oss til å sove før nærmere 3-4-5 på morran.
På tirsdag 11.desember var tantes begravelse, eller sermoni kan man kanskje kalle det. Ho skulle kremeres, så hadde sermonien i kirka med kista, så ble ho kjørt vekk og vi gikk til kaffe på menighetshuset. Hadde det ikke vært for Espen da, hadde æ nok ikke klart det. Da presten kom til den delen at vi skulle røyse oss og han la jord på kistelokket, da trudde æ at æ skulle svime av. Sto å klamra mæ fast i ryggen på benken foran mæ og bare konsentrerte mæ om å puste. Espen sto ved sida av mæ og støtta mæ. Sto og nistirra inn i lysestaken som sto ved siden av benken. Klarte ikke å se på presten og det som skjedde der. Tenkte på André og tante og alt som har skjedd den siste tida. Lysestaken bestod av mange lys (telte de ikke) i 2 sirkler. I den innerste sirkelen var det ETT lys som blafra sinnsykt, ingen av de andre rørte på sæ... Sto å stussa på det et øyeblikk og kjente æ plutselig ble varm, også kom skjelvinga.... men kun på høyre hånd... merkelig! Æ SER André i et kort øyeblikk og får følelsen om at det her går bra. ;)

Fortelle pappa etterpå at æ har sett han og han sier, han så tante Laila. :) De var der begge to og passet på oss. Og kommer til å være her ei god stund fremover... Stoppa ikke å skjelve før æ kom hjem til pappa og mor...

Det e så rart å tenke på at det e 8 uker siden André gikk og 3 uker siden tante Laila gikk. At æ aldri får se noen av de igjen... De kommer aldri til å prate med mæ, smile til mæ, være her... Har kun bilder og minner igjen... E ufattelig glad for at tante Laila var her i sommer med onkel Øyvind, tante Anne Britt og onkel Geir. DET e et minne æ sette veldig høyt nu. ;) Og heldigvis e æ glad i å ta bilda, så har de å se på også. ;)

Nu har hodepina blitt så jævli at æ ikke ork a skrive mer... Men kunne sikkert ha skrevet ei hel bok om alle minnene æ har i hodet. kanskje det e derfor æ har så sinnsyk hodepine.... alt for mye i knotten og noe vil ut. ;)

Miami 2011, Key West

I dag e det 5.desember 2012. Og i dag fikk æ ei fotobok æ laga på nettet for litt over ei uke sia. ;)
Ei bok med mange minna. Et av dem e fra Miami 2011 da vi var i Key West.

Det var onsdag 18.mai 2011. André og æ sto opp grytidlig på morran. Pakka en sekk og gikk bort på Newport Hotell. Det var der bussen gikk fra. Det va fortsatt mørkt ute, men godt og varmt. Ut på eventyr og vi gleda oss veldig. Hadde jo hørt veldig mye om Key West, så det her kom til å bli morsomt. Svømme ved korallrev og greier. ;)

Bussen kom og vi satt oss selvfølgelig fremst. Måtte jo få med oss alt vi kunne. Vi va TURISTA! Med kamera rundt halsen og et stort glis rundt munnen. ;) Bussturen tok ca 4 tima fra South Beach til Key West på sørspissen av Florida. En busstur som absolutt ikke va kjedelig. Fikk med oss krokodille i ei elv langs veien (bussen stoppa faktisk opp sånn at alle fikk se) ;) alle de over 40 broene som går mellom Miami og Key West. Den ene broa var faktisk den som de filma fra i filmen "True Lies" med Arnold Scwarznegger og Jamie Lee Curtis :) og en nydelig utsikt uansett hvor vi snudde oss.

På veien skya det litt til. Ble litt nervøs for at det skulle bli dårlig vær og ende opp med at vi ikke fikk gjort det vi skulle... Vi hadde nemlig bestillt båttur med en gedigen katamaran. :)

Vel fremme fikk vi beskjed om at båten kom til å gå som avtalt og det skulle skje om en god time. Da fikk vi tid til å gå innom en liten kro og spise litt først. Og ikke minst, ta ei Bud. ;) Vi hadde jo FERIE!
Vi hadde litt tid etter mat og Bud og den brukte vi på å vandre litt rundt og det va da vi bestemte oss. HIT skal vi igjen! Uten tvil. Detta var drømmeplassen til oss begge. Stille, rolig og en atmosfære som va helt himmelsk. Kanskje vi skulle selge alt vi eide og fløtte dit.... ;) En god tanke!

Så var det klart for avgang. Gikk ombord i en kjempekul katamaran. Og med et kjempekult mannskap. 3 unge folk som virkelig kunne ta vare på turista. De spøka og lo og vi hadde det kjempetopp. ;) Det var gratis drikkeservering ombord, men ingen fikk noe som helst før ETTER vi hadde vært å svømt ved korallrevet. (av sikkerhetsmessige grunner) Litt dumt hvis noen plutselig svømte avgårde i stupfylla, midt utpå havet....
For korallrevet var faktisk MIDT UTPÅ HAVET. Bokstavelig talt....

Vi kjørte utover og etter ei stund slakka båten ned. Æ kika på André og så kanskje ut som et lite spørsmålstegn... "E det her?" Det va jo bare hav så langt øyet kunne se. Guidan ropte oss alle opp på fremdekket. Peika utover havet og sa "der e det!". Der dokker ser havet e mørkere. Vi titta alle sammen og gliste. "JA, vi ser det!"

På vei ut hadde vi alle fått utdelt snorkel, dykkemaske og svømmeføtter. Måtte dyppe maska og snorkelen i ei bøtte som æ regne med var noe form for rensemiddel / desinfeksjonsmiddel for at man ikke skulle bli sjuk. Det va ikke noe engangsgreier det her. ;) Mange som hadde brukt det før oss. men men drit i det...

Fikk på oss utstyret og når André hoppa som en gal over ripa, så tok æ den mer fornuftige veien og gikk ut bak ved trappa. :) Vi svømte bort til det mørke feltet og dukka ned. Og for et syn!!! Kan desverre ikke beskrives, men hvis man tenker seg å ligge helt i overflata og se ned på en million farga.... Og fiska æ aldri verken har sett før eller siden. Æ trur æ så en lilla torsk... Eller nåkka sånn. ;) Helt sinnsykt var det.

Vi svømte rundt der i 1 times tid ca også var det ombord i båten igjen. Der ble det servert kald øl og alt anna man måtte ønske. Gikk frem og satte oss på fronten av katamaranen og fikk en tur vi (æ) aldri kommer til å glemme. De speeda opp, så den varme vinden føltes som en hårføner. (trur aldri håret mitt har tørka så fort før)  :) Det var som å være i himmelen! Vi følte oss som millionæra. ;)

Etter ca 1 time var vi tilbake på land. Fikk oss en liten spasertur til før bussen vendte snuten hjem til south beach igjen. Og Key West var herved blitt drømmeplassen vår..... ♥

Mæ og min elskede André
på katamaranen Marquesa i Key West

André etter dykkinga

Klar for avgang

STOR katamaran

Snart på vei ut

Baren i båten

Korallrev

Korallrev, der det er mørkere i havet. ;)

Souvenirbilde

1.desember 2012

Ja, i dag e det 1.desember. Det e lørdag og og i dag skulle vi egentlig ha vaska og pynta til jul. Æ og André... Istedefor har æ vært å ordna på grava til André... Har fjerna blomstran som har vært siden begravelsen. Det begynte å bli ganske stygt nu. Fikk raka over sanda, men fikk ikke sletta ut noe. Det e jo steinhardt, så det e fortsatt en "hump" på grava. Vil ikke tenke på hvorfor og hva som egentlig har skjedd når grava har blitt slett...

Nu sitt æ hjemme. Har starta så vidt med pyntinga. Det e tungt... Har fått opp gardina og adventsstake og stjerne... Har strøket dukan... og der stoppa det. ;( Æ vil egentlig ikke pynte. Har liksom ingen grunn til å feire jul i år... men vet André ville ha motsagt mæ. Han ville ønska at æ skulle leve videre. Holde fast på tradisjona og ting æ like å gjøre, så nu sett æ å drekk gløgg... SKÅL ANDRÉ. ;) Tar resten av pyntinga seinare...

Savne dæ gullet mitt. <3

Grava til André, 1.desember 2012