Beklager

Beklager familie og venner, men hvorfor kan ikke æ få gjøre det æ synes e rett? Hvorfor skal alle komme å fortelle mæ hva æ bør/må gjøre for å få det bedre? Har dokker vært i min situasjon? Har dokker noensinne vært i nærheten av hvordan æ har det akkurat nu?

Det e 2 måneder og 13 dager siden André ble tatt fra mæ. Hvis æ vil sørge og ha det jævli i, om så et år, så e nu vel det min bisniss. Ja, æ prate bare om André, død og sykdom, men hva så?? Hva skal æ ellers prate om når livet mitt pr dags dato ikke dreie sæ om noe annet? Æ kommer aldri å glemme André, dermed aldri slutte å prate om han. Æ har opplevd død på en måte æ trudde skulle skje om 50-60 år, ikke som 35 åring. Æ har en sykdom som riv og slit i mæ DAGLIG og som e mildt sagt jævli. Hadde dokker egentlig visst hvor vondt æ har 24 tima i døgnet, 365 daga i året, så trur æ dokker hadde vært rimelig stille.

Ja, æ e enig, kosthold, trening og en positiv innstilling gjør et bedre liv. Men det e det æ har hatt i over 30 år. Har bestandig fått høre; "du e bestandig så positiv", "Du smile alltid", "E du aldri sur?", "Du e så sterk", "lille solstråle",
NU E D MIN TUR Å VÆRE DEN NEGATIVE, DEN TRISTE, DEN SVAKE OG DEN SOM GRÅTER.
Vær snill å ikke kom å fortell mæ hvordan dokker gjør det for å bli i bedre form, humør og få et bedre liv, det gjelde for dokker, ikke for mæ. Æ kommer mæ forhåpentligvis dit en dag æ og, men nu e ikke tida for det. Nu vil æ sørge. Være deppa og ikke gjøre så mye av mæ. Har nok å tenke på.

"Prøv å ikke tenk på det" sir dokker, tru mæ, æ klare ikke å la vær....  Å sitte her, aleine, ensom, uten André e noe av det verste æ noen sinne har gjort. Derfor e d æ tenke på hvordan æ skal gå videre. Æ tenke ikke på hvordan æ skal leve, men OVERLEVE. Æ tenke ikke på trening eller spise sunt. Æ tenke på å komme mæ opp av senga hver dag og spise!

Alle må få muligheten til å ta ting i eget tempo, også dokkers "sterke lille solstråle". Det har tross alt bare gått litt over 2 måneder siden hele verden min raste rett i dass. La mæ få tida Æ treng, ikke tida dokker treng.
Og til evt de som les bloggen min og føle sæ støtt..... sorry, men det her e det æ mene. Og mitt motto har bestandig vært og kommer bestandig til å være:

Æ SIR DET Æ MENE, OG Æ MENE DET Æ SIR!

Æ skriv ikke det her for at dokker skal føle dokker verre, overkjørt, tråkka på, neglisert eller hva som verre e, det her e mine tanka, min depresjon som æ får utløp for. Den e ikke mynta på noen spesielle persona, hverken venner eller familie. Bare generelt. Kanskje det e mange som har det som mæ og ikke vet hvordan de skal uttrykke det fordi de e redd for å såre mennesker. Ja kanskje de blir såra, men det e verre å såre sæ sjøl ved å la sæ bli fortalt hvordan ting skal gjøres. Gjør det DU mener e rett, IKKE hva andre mener du bør/må gjøre.