Hva skal æ kalle André....

Har hatt en liten tanke i hodet den siste tida...
Når æ prate om André til folk som kanskje ikke kjente han, eller visste at han var samboeren min, min elskede og mitt hjerte... Hva skal æ kalle han?

Kan jo ikke si: "Han va min eks" - for det e han jo ikke...
Kan ikke si: "Han e en æ va sammen med" - for da høres det ut som om vi gjorde det slutt...
Kan ikke si: "Han e min samboer" - for han E jo ikke mer...
Kan ikke si: "Han VAR min samboer" - for da spør de "e det slutt?" og da må æ begynne å forklare alt...
KAN si: "Han e min avdøde samboer" - men det høres helt forferdelig ut...

Høres kanskje ut som en bagatell og gå å tenke på sånn her, men æ har hundre tusener tanka som svirre rundt i mitt lille hodet og det her e faktisk en tanke som har vært mye i det siste...
I går da æ va på kirkegården, så spurte æ André; "hva skal æ kalle dæ?" Fikk svaret i natt. ;)

Han skal være der for mæ, den som passe på mæ og gir mæ råd og rettledning. Han skal vise mæ veien videre og hjelpe mæ så godt han kan gjennom det æ vil møte fremover. Æ kan velge sjøl om æ vil følge det han gir mæ, men han skal stå ved mi side. Han skal være engelen min... En æ kan prate med når æ føle æ treng det, en æ kan be om hjelp... ENGELEN MIN. ;) Min elskede, mitt hjerte og sjelefrend.

Minne om kino-tur

Det var en kveld sommeren 2012 vi fant ut at vi skulle gå på kino. Husker ikke helt hvilken film vi skulle se. Har aldri vært glad i norske og skandinaviske filma, så det var hvertfall en amerikansk. Så vi dro nu ned på Ankeret og kjøpte billetter og snop. Filmen skulle starte 21.15. Satt utenfor å venta. Billettøren kom å åpna døra ti på ni. Ble veldig glad at vi kunne gå inn å sette oss så tidlig. ;)

Hadde fått beskjed om å bare sette oss hvor som helst for det va ikke så mange som hadde bestillt billett og da e d ingen sete-anvisning. Derfor kika vi heller ikke på billetten... Gikk å satte oss på de plassan vi likte best. Oppe til venstre. ;)

Satt å skravla der da det kom et par og sa vi hadde tatt plassan demmes... Ble litt paff for det va sånn cirka 2-300 andre plassa å velge mellom, men men vi røyste oss og gikk over på høyre side og satte oss. Flirte nu bare og skjønte ikke helt hvorfor de va så påståelig. ;)

Mens vi sitt å vente på at filmen skal starte, e d jo reklame på skjermen for alt mulig rart. Sitt å kike på det og tenke... Sier til André "å der e reklame på den norske filmen som går på kino nu" Sitt å ser litt til og må si til André igjen. "det va nu en veldig lang reklame...." Da begynne det å gå opp for oss. Tar opp billetten fra lomma, og hva står det der.. jo MEA!

VI E I FEIL KINOSAL!!  Det her E faktisk den norske filmen, ikke reklamen til den...  Begynne å flire og tar jakka og snopen med oss og kommer oss ut. Går ned på MEA og der står samme billettøren og skal ta billetta for den filmen vi skulle se. Flire til han og sier "du har allerede fått billettan vårres... oppe i den andre kinosalen" Han flire og sier det e greit. Heldigvis skulle filmen starte 21.15 og den andre hadde starta 21.00, så vi rakk ny reklame-tid t.o.m. ;)

Går inn og setter oss med et smil rundt munnen og en god historie til ettertid. ;)

Å skrive...

Å skrive e en veldig healende prosess for mæ... Å skrive ned alt man føle, tenke, har lyst til, men vet man ikke burde/må e noe som hjelpe mæ utrolig mye. Sånn som i går. Kom hjem fra en kjempehyggelig tur på byen med jent`n. Ingenting som skulle tilsi at æ skulle være i dårlig humør. Men selvfølgelig tenkte æ på André på slutten av kvelden og da æ ble kjørt hjem av jent`n. Kommer inn hjemme, hente hundan og går opp i leiligheta. Føle mæ helt jævli, savnet e utrolig stort når man kommer hjem, litt berusa (eller kanskje litt mer enn LITT) og skal legge sæ... ALEINA! Det e tøft. Etter så mange år som vi va sammen og gjorde ALT sammen, så e det rart/jævli/skummelt å måtte gjøre alt aleina.

Å sette sæ ned foran data`n og skrive det man har lyst til istedefor å gjøre det, trur æ har redda mæ mer en 1 gang... Satt å tenkte på at nu va det NOK, hvorfor skulle æ få alt faenskap? Hvorfor blir æ straffa? HVA e d æ blir straffa for??
Hadde lyst å ta alle pillan æ har i hus, men vet at det hjelpe ikke på problemet! Ja, æ slepp unna, men hva gjør det med mine foreldre, mi søster, min familie? Jo de får det like jævli som mæ. Det unne æ ikke engang min verste fiende. Å ha det så jævli som æ har det nu, vil æ ikke at noen skal føle.

Møtte en kompis på storsentre her om dagen. Han sier "du ser så frech ut, så godt ut", det e da enda bra at æ gjør det. For det e langt i fra hvordan æ egentlig har det. Hadde æ sett ut sånn som æ føle mæ, trur æ æ kunne holdt mæ inne resten av livet. Å vise utenpå at alt går bra, e enkelt. Men å faktisk føle det aleine bak 4 vegger, e ei utfordring.

Det e derfor æ har funnet ut at å skrive, e en god ting. Ikke sette sæ ned å tenke, gruble, bli ennu mer deprimert, men å "si" hva som e galt. I det her tilfelle til pc`n min. Det hjelpe. I natt da æ kom hjem, satte æ mæ foran pc`n, fikk ut hva som æ følte, også gikk æ å la mæ og sovna. Våkna i sted og følte mæ lettere. Lettere av å ha fått "sagt" det. Æ treng ikke psykolog eller noe som skal sitte å lytte, nikke og være enig i det æ sier. Æ treng å bare få sagt det og få det ut! Ikke alle e enig, men det spille ingen rolle. Det e mæ og mine følelsa det e snakk om. Ingen andres.

I dag e det søndag 13.januar 2013. Og det e 11 uke og 4 daga siden André ble tatt fra mæ. Og fortsatt føle det sånn som i går. Det blir det nok å gjøre LENGE! men æ må bare la tida få gå. Gråte, være forbanna, savne han og gå videre... Hvor lang tid det tar vet æ ikke. Kanskje måneder, kanskje år. Savnet etter André e så stort og sårt at æ trur det tar langt tid, men det kommer til å gå. Etterhvert! men.... Æ SAVNE HAN!!

Han vil ALLTID være i mitt hjerte, mitt hodet og min sjel. Vi va ett. Men æ vil se han igjen... seinar...

Klare det ikke.....

klare det ikke... være uten dæ... du va virkelig mitt ALT. E ute på byen og ser andre... late som ingenting... smile, jada æ har det morsomt... har det ikke morsomt, har det helt jævli... Va ute i kveld, med venna. De sier "ring i MORRA, du SKAL være med...., smiler, sier "jada", men tenker " det kommer ikke til å skje"... Gråter... har snart ingen tårer igjen... savner Andre. Ingen som kan erstatte han... Er jeg egoistisk? Har en sånn savn... River i hjertet .. Alle sier "det blir bedre", NEI, det gjør ikke det... Blir bare verre.... Klarer ikke det her... trodde jeg var sterk... NEI, er ikke det heller.... har fått nok... klarer ikke mer... vil ikke være STERK, hvorfor må æ være det??? Alt e lett en periode, men livet inntar dæ så fort det får muligheten. Ikke fortell mæ hva æ skal/bør gjøre. Æ har allerede gjort det æ føle at æ VIL gjøre...  Beklager hvis det ikke e hva andre ønske. Æ har fått nok.... Æ vil bare si, uansett hva som måtte skje, æ elske min familie. mamma, pappa, søss og"ste" i alle varianter. :) Dokker betyr alt for mæ, men akkurat nu går det ikke... Kanskje blir det her det siste æ skriv, kanskje ikke. Æ vet ikke... Må hvertfalll få det ut. Få det ut der.... i universet... i åpenhet, at æ sir det, les det, høyt, høre mæ sjøl si det... hvor mye mer orke æ?... E ikke så sterk som alle påstår, e egentlig ganske svak, men flink til å spille skuespill... Smile, "ja selvfølgelig går det bra, skulle det ikke gjøre det? " "Livet går jo fremover, og det må æ og", "Alt blir bedre!" "går bedre for hver dag". NEI, NEI, NEI, NEI, det gjør ikke det!! Dokker kan innbille dokker det, men det e falskt. Bare noe man sier for å holde fasaden. Æ VIL IKKE DET, DET GÅR IKKE GREIT, OKEY?
Sånn e d bare....

Skatten fra André

Vi va på stranda i Miami (2011). Det va et nydelig vær og vi va selvsagt ute i havet og koste oss. Æ lå på en flytemadrass og bare duppa. Kosa mæ nå sinnsykt.

Da plutselig dukke André opp rett foran mæ. ;) Han hadde dykka og vært under vann i lang tid. Spruta vann på mæ og flirte. Hadde det visst veldig morsomt. ;)

Æ sir til han, "la nu vær, dukk heller ned å finn mæ en skatt på havets dyp" ;) Han ser på mæ og spør hvilken skatt æ ville ha... "Så lenge det e du som finn den til mæ, spille det ingen rolle hva det e" svarte æ. Han smile og dukke under igjen. Etter et par sekunder(!) faktisk kommer han opp igjen. Holder opp en skatt æ kommer til å verdsette resten av livet mitt og spør "Holde det her?" ;)

SKATTEN FRA ANDRÉ

André, det holde så absolutt. Det her smykke kommer æ til å kunne ha som et minne om dæ, reisa vår til Miami og kjærligheten vi hadde til hverandre. Æ elske dæ.

Har i ettertid av å ha skrevet det her blogg-innlegget fått vite at skatten min fra Andre betyr "Universets lyd" OM. ;) Noe som e utrolig kult å tenke på. Han skaffa mæ virkelig en uerstattelig skatt fra Havets dyp. Selveste lyden av Universet. :D Kanskje han høre mæ ekstra godt når æ prate med han ;)

Beklager

Beklager familie og venner, men hvorfor kan ikke æ få gjøre det æ synes e rett? Hvorfor skal alle komme å fortelle mæ hva æ bør/må gjøre for å få det bedre? Har dokker vært i min situasjon? Har dokker noensinne vært i nærheten av hvordan æ har det akkurat nu?

Det e 2 måneder og 13 dager siden André ble tatt fra mæ. Hvis æ vil sørge og ha det jævli i, om så et år, så e nu vel det min bisniss. Ja, æ prate bare om André, død og sykdom, men hva så?? Hva skal æ ellers prate om når livet mitt pr dags dato ikke dreie sæ om noe annet? Æ kommer aldri å glemme André, dermed aldri slutte å prate om han. Æ har opplevd død på en måte æ trudde skulle skje om 50-60 år, ikke som 35 åring. Æ har en sykdom som riv og slit i mæ DAGLIG og som e mildt sagt jævli. Hadde dokker egentlig visst hvor vondt æ har 24 tima i døgnet, 365 daga i året, så trur æ dokker hadde vært rimelig stille.

Ja, æ e enig, kosthold, trening og en positiv innstilling gjør et bedre liv. Men det e det æ har hatt i over 30 år. Har bestandig fått høre; "du e bestandig så positiv", "Du smile alltid", "E du aldri sur?", "Du e så sterk", "lille solstråle",
NU E D MIN TUR Å VÆRE DEN NEGATIVE, DEN TRISTE, DEN SVAKE OG DEN SOM GRÅTER.
Vær snill å ikke kom å fortell mæ hvordan dokker gjør det for å bli i bedre form, humør og få et bedre liv, det gjelde for dokker, ikke for mæ. Æ kommer mæ forhåpentligvis dit en dag æ og, men nu e ikke tida for det. Nu vil æ sørge. Være deppa og ikke gjøre så mye av mæ. Har nok å tenke på.

"Prøv å ikke tenk på det" sir dokker, tru mæ, æ klare ikke å la vær....  Å sitte her, aleine, ensom, uten André e noe av det verste æ noen sinne har gjort. Derfor e d æ tenke på hvordan æ skal gå videre. Æ tenke ikke på hvordan æ skal leve, men OVERLEVE. Æ tenke ikke på trening eller spise sunt. Æ tenke på å komme mæ opp av senga hver dag og spise!

Alle må få muligheten til å ta ting i eget tempo, også dokkers "sterke lille solstråle". Det har tross alt bare gått litt over 2 måneder siden hele verden min raste rett i dass. La mæ få tida Æ treng, ikke tida dokker treng.
Og til evt de som les bloggen min og føle sæ støtt..... sorry, men det her e det æ mene. Og mitt motto har bestandig vært og kommer bestandig til å være:

Æ SIR DET Æ MENE, OG Æ MENE DET Æ SIR!

Æ skriv ikke det her for at dokker skal føle dokker verre, overkjørt, tråkka på, neglisert eller hva som verre e, det her e mine tanka, min depresjon som æ får utløp for. Den e ikke mynta på noen spesielle persona, hverken venner eller familie. Bare generelt. Kanskje det e mange som har det som mæ og ikke vet hvordan de skal uttrykke det fordi de e redd for å såre mennesker. Ja kanskje de blir såra, men det e verre å såre sæ sjøl ved å la sæ bli fortalt hvordan ting skal gjøres. Gjør det DU mener e rett, IKKE hva andre mener du bør/må gjøre.

2013

Det nye året 2013 starta ikke helt sånn æ hadde håpa... Hadde satsa på at det her året skulle gi mæ noe positivt. Ja vi har bare kommet til 5.januar, men æ har allerede vært på sykehuset 2 gang. ;(
Nyttårsaften(!) oppdaga æ plutselig at æ va helt nummen i ansiktet. En veldig merkelig følelse kan man si. Akkurat som om man har vært hos tannlegen, fått bedøvelse også har ikke bedøvelsen gått ut igjen. Kjenne at æ tar mæ sjøl på kinnet og i panna, men hvor hardt vet æ ikke. SNÅLT!

Ringte legen 3.nyttårsdag og fikk komme umiddelbart. Rett før æ gikk ut av døra hjemme var æ på toalettet.... Røyste mæ opp og DAMN, der smalt ryggen. Det lynte nedover ryggen og æ knakk sammen. Kom mæ tilslutt ut og opp til legen. Kom inn og fikk prata med han og han sier at æ kanskje har brista en ryggvirvel.... det va jo bare det som mangla.... Nummenheta i ansiktet mitt kom sannsynligvis av et Shub (ms-attak)...

Så da bar det opp på sykehuset for røntgen. Det viste sæ heldigvis at det ikke va noe brist, men opp på akutt-mottaket måtte æ uansett pga resten av kroppen. Kommer opp dit og blir undersøk i hue og rævva (bokstavelig talt...grøss...) Bli sittende der i 6 timer for de finner ikke ut hvorfor det her skjer.
Klarer å overbevise de om at æ e frisk nok til å dra hjem. Får lov hvis æ ringe mamma og ho kan være "vakta" mi hjemme. Sånn i tilfelle æ blir plutselig lam eller nå... Skal åsså tilbake dagen etter for MR-røntgen.
Drar hjem til mine 2 små (dvergdachsa Pito og Pippi).

Får desverre ikke sove i det hele tatt, så da dagen etter kommer e æ sliten FØR vi drar på sykehuset for videre undersøkelse. :(  Blir sittende på sykehuset i nye 6 timer. 2 timer FØR MR, 2 timer I MR og 2 timer ETTER MR. Tragisk kjedelig og blir ufattelig sliten. I tillegg til lite søvn har æ nu putta i mæ 3 voltaren, 6 tramadol (morfintabletter) og 6 paracet og ikke fått noe mat eller drikke. Så å sitte der e nesten uutholdelig. Æ sjekke mæ sjøl ut og sier at de får sende resultatet av MR til fastlegen min også kommer æ tilbake hvis æ blir verre. Drar hjem og spis og slokne fullstendig på sofaen....

Våkna i morrest, 12 tima etter æ hadde spist og sovna... Va kanskje nåkka sliten og trengte søvn. ;) Nu sitt æ her og klokka e 17. Har vært på grava til André i dag og sjekka at alt sto bra til der. Vært å drukke kaffe med mamma og Svein. Og holde på å lage mæ middag.....

....men nu har æ ingen smakssans lenger heller...  Kanskje æ skulle ringe legen/sykehuset igjen....?