Haien i Narvik

Minne....

Hadde aldri trodd at æ skulle få se en hai på nært hold... og hvertfall ikke i Narvik-fjorden. ;) Det var ihvertfall det vi trudde en dag i 2009 da vi var på havet og fiska. Det viste sæ å være en Pigghå. Kanskje ikke en helt ekte hai, men den var i familie med haien. ;) 

Historien starter slik:

Vi var ute å fiska. Hadde slengt på mange "makker" + en svenskpilk i enden på havfiskestanga. Sitter å prater. Ser ned i havet, da plutselig..... noe stort svømmer rundt båten.. æ hyle til... STORSEI!!  DET E STORSEI HER. EN ENORM EN. DEN MÅ VI FÅ PÅ KROKEN. ;) Vi gjør det vi kan for å lokke den til å bite på. Og da.... André rope til YESSS, æ har den! Så begynne det en kamp som gjorde at vi innså at det her absolutt ikke va noe sei, det va noe helt annet.... Den va sterk som f... og André kjempa.... fortsettelsen følger i filmen....:

http://www.youtube.com/watch?v=dRjj8Lr_Ios&feature=g-upl

Som å surfe på en bølge...

Mine følelsa for tida kan sammenlignes med å surfe på en bølge.
Æ står på brettet og prøve å holde mæ fast... Æ får opp og nedtura... sakte opp og superraskt nedover.... æ falle av brettet, rett ned i dypet... svøm for harde livet for å komme til overflata... opp på brettet igjen... ny bølge.. på ann igjen..

Detta e min beste måte å forklare hvordan æ har det akkurat nu. Kan føle mæ fin og på vei opp, også plutselig kommer det en bølge i form av en tanke, en spesiell lukt som minner mæ om André, en ting som han likte, brukte... Og så er brettet på vei nedover igjen.

Fikk en sånn nedover bølge i formiddag. Satt foran pc n og fikk plutselig, i 1 sekund, en følelse av at æ må huske å ringe André... Det e jo fredag... hva skal vi finne på i helga.... ;(
Tåran pressa på. Fy faen så urettferdig det her e. Kommer til å virkelig slite med å gå videre. Alle de her hverdagslige tingan som dukke opp hele tida... Falt av brettet og svømmer for livet...

Håpe bølgen som peker oppover kommer snart tilbake.

Livet er IKKE rettferdig!!!

Det e onsdag 28.november 2012. Det e nøyaktig 5 uke siden æ mista det kjæreste æ eide. Og i kveld fikk æ vite at en av mine yndlingstanter har tapt kampen mot kreften... Bare 48 år gammel. :'( Hvordan kan noen påstå at livet e rettferdig??? At det e skjebnen? At sånn e livet? Det blir bedre? Alle de her faste replikkan folk sier når noen er deppa og treng en oppmuntring... Det blir jo tydeligvis ikke bedre.
Hadde kommet mæ sånn nogenlunde oppegående igjen etter tapet av André og nu e æ her igjen. Mi gode, snille tante som va der uansett hva vi trengte. alle oss barn, søskenbarn, familie uansett mennesker.... Ho var noe av den mest sjenerøse, sterke og godhjerta personen æ har møtt.

Verden har mista, i løpet av 1 1/2 måned, 2 av de beste personan som noen gang har vært skapt. Kompisan til André hadde satt sæ ned og prøvd å finne 1 negativ ting hver å si om André og de hadde kommet frem til INGENTING! Ingen av de hadde klart å komme på noe negativt om han.... og det tror æ min familie kan si om tante Laila også. Æ sitt å tenke og det eneste æ kan klare å komme på når det kommer til tante Laila e bare positivt. INGENTING negativt. Ho va ufattelig sterk og god.

Selv når ho holdt på å kjempe mot kreft på det verste, ringte ho mæ og trøsta mæ etter Andrés død. Ho fikk humøret mitt litt opp og fikk mæ til å le. Ho forklarte at livet e ikke rettferdig, men vi må bare godta det sånn som det e. Ikke la oss bli tråkka ned i gjørma, selv om vi får den ene trøkken etter den andre. Se fremover og ikke bli sittende fast i nuet.

Hadde virkelig trengt å se ho nu og høre ho si det igjen, men vet ho på en måte e her fortsatt. Ho e hos oss alle sammen og passe på oss. Kanskje ho og André sitt "der oppe i toppetasjen", smile og har det bra. Tante Laila e endelig smertfri og André.... ja kanskje han har det bedre han også. Kanskje det var meninga han skulle gå bort for å gjøre andre ting. Fikse himmelporten sånn som kompisan sa...

Smerten i hjertet rives opp på nytt... Vondt i magen... Gråter... Hvorfor er livet så urettferdig???

min elskede André

 tante Laila 

Hverdagen...

Ja, nu har hverdagen kommet. Det har gått over 1 måned siden André døde fra mæ og det føles fortsatt som i går... Verden går så fort, men æ står stille.
La sammen klærne som æ vaska for 1 måned siden... Tok mæ sjøl i å sitte å tenke: den buksa blir han aldri mer å bruke, heller ikke den t-skjorta... Lukta var også borte siden det var vaska. Ingen kroppslukt, svette eller "tåfis". Alt det man tar som skittent, va det æ savna nu.
Så kom middagstid. Middag? hva skal æ lage? Har mat i fryseren, men ingenting frista. Hadde ikke lyst å lage middag... Hvorfor skal æ lage middag? Ingen som vil spise den uansett. Endte opp med 2 rundstykker med ost. I går besto middagen av 6 gulrøtter og o`boy.
Alle de små hverdagslige tingan man tar for gitt til vanlig, har fått en helt annen betydning nå. På førstkommende lørdag er det 1.desember. Det var dagen da æ og André vaska og pynta til jul.... Lurer på hvordan jula blir i år... Skal æ pynte i det hele tatt? Eller bare la årstida gå forbi... Det e vanskelig...

Gårdagens middag...

Bedre i dag...

våkna nettopp... ligg å tenke. hadde d gøy i går. va godt å komme sæ ut av huset og slippe å tenke på alt... hadde d gøy, helt til æ mista de æ va med og ble sittende aleina... Da knakk alt. Hvorfor skal det være så vanskelig å være aleina? Hvor lenge skal det kjennes ut som om æ holde på å revne inni mæ? Tanka kan virkelig gjøre en person gal og deprimert...

Æ e gla æ starta den her bloggen... Får liksom satt tankan på papiret istedefor at de skal surre rundt i hodet mitt og gjøre mæ tullat...

Blir liksom min lille psykolog, min lille flukt...

helt jævli...

1 måned i dag.... Så rart.. 1 MÅNED! åssn går det ann??? Hvor e min kjære?? Føle som om æ mangle noe... Sitter å venter...

Klokka e snart elleve. Føle at æ må dra ut snart... Drar innom hagesenteret, kjøpe blomster og et hjerte, drar på kirkegården... ordner... planter blomster... setter ned lys... ser på klokka.. ho e 12.10. nøyaktig 1 måned siden æ fant André død.... spiller sangen til han... "I`ll see you again"... gråter... ser grava begynner å falle... bli flatere... tenker... hvordan er kroppen hans nå?.. tenker på alle filmer/serier man har sett på tv.... NEI, det er ikke André. Det skjer ikke!!! Føles så uvirkelig... NEI. DET ER IKKE SANT!!

Blir sittende en stund... ser på korset. André sitt navn står der... rart... gråter... så jævli urettferdig.... ber... "Please vær hos mæ, ikke gå fra mæ. Hjelp mæ og støtt mæ nu som æ treng det..."
Drar hjem. Tar mæ en dusj og legg mæ på sofaen. Skal på julebord i kveld, så treng å slappe av... Har egentlig ikke lyst..... Men føle at æ treng det...

Klokka e snart 18. Snart kommer ei venninne. Skal stelle sæ her før vi drar opp i lag på julebordet. Kanskje det her blir bra... Ho kommer... vi stelle oss... rart... vente liksom på at André skal si "koz dokker i kveld..." Det va liksom han... Drar på julebordet... Har det veldig koz... Har plutselig matlyst... spis mer enn hva æ har gjort siste måneden... flire... kødde... har det faktisk gøy...

Drar ut på byen.... flire... morsomt...danse... MEN.... så slår det mæ... æ e ALEINA. Som å få en knyttneve i ansiktet... Klare å "roe" mæ ned... ut igjen... smile, ha det "gøy", danse.... så går vi... ut... neste uteplass venter... mister plutselig de æ e sammen med... er alene... bestiller ei pils på den nye uteplassen... føler mæ utilpass... går opp til taxien... hopper inn og kjenner alt kræsjer... knekker sammen... sjåføren spør: "går det bra?" sier NEI, desverre.... Beklager til han og går ut av taxien... går inn hjemme...alene... tomt.. ingen som gir mæ en klem og spør "har du hatt det bra?" stillheten er drepende... ser mæ sjøl i speilet..".THATS IT!"

Hva faen er poenget med å leve lenger??? Klarer ikke å se det.... Hiver innpå noen tabletter... sterke... nå gidder æ ikke mer... ser ingen fremtid... føler mæ hjelpesløs... hadde det koz i kveld, men er så aleina... her hjemme... hva er poenget??? Klarer snart ikke mer... Er ikke så sterk som alle påstår...

Går å legger mæ. sover. kanskje æ kan sove bort alt det jævlige og våkne i morra, så e alt bra...

Livet går videre...

Nu e d 26 daga siden André døde. På onsdag e d 4 uke. 4 UKE! Og æ fatte det fortsatt ikke. Alle tingan hannes e sånn som han forlot det... Har ikke klart å rydda bort noen ting ennu. Kanskje man skal det, bør gjøre det... MEN Æ VIL IKKE!
Måtte skifte på senga i dag. For første gang siden min aller kjæreste lå der og sov. Det va tungt. Fjerna liksom lukta av han. Har ei t-skjorte og en vaskeklut full av hannes aftersave med mæ i senga. Ett bilde av han står på nattbordet. Ligg å ser på det til æ sovne. Sir god natt og gir han ett kyss. Lukker øynene og klemmer t-skjorta. Det er ikke det samme.... Savner han så sinnsykt... HVORFOR? Er det ingen som kan gi mæ et svar? Føle fortvilelsen kommer igjen. Gråter.. Har så vondt... Blir det aldri bedre? Hvor lenge skal det gjøre så vondt? Måneder? År?
Bruker klærne hannes... t.o.m. en av boxer`ne.. E æ syk? Føle han e litt nærmere mæ... Høres teit ut.. Vil liksom gjøre alt æ kan for å beholde litt av hannes sjel nær kroppen min... Føle mæ helt tom....

Elske dæ André