Hadde kommet mæ sånn nogenlunde oppegående igjen etter tapet av André og nu e æ her igjen. Mi gode, snille tante som va der uansett hva vi trengte. alle oss barn, søskenbarn, familie uansett mennesker.... Ho var noe av den mest sjenerøse, sterke og godhjerta personen æ har møtt.
Verden har mista, i løpet av 1 1/2 måned, 2 av de beste personan som noen gang har vært skapt. Kompisan til André hadde satt sæ ned og prøvd å finne 1 negativ ting hver å si om André og de hadde kommet frem til INGENTING! Ingen av de hadde klart å komme på noe negativt om han.... og det tror æ min familie kan si om tante Laila også. Æ sitt å tenke og det eneste æ kan klare å komme på når det kommer til tante Laila e bare positivt. INGENTING negativt. Ho va ufattelig sterk og god.
Selv når ho holdt på å kjempe mot kreft på det verste, ringte ho mæ og trøsta mæ etter Andrés død. Ho fikk humøret mitt litt opp og fikk mæ til å le. Ho forklarte at livet e ikke rettferdig, men vi må bare godta det sånn som det e. Ikke la oss bli tråkka ned i gjørma, selv om vi får den ene trøkken etter den andre. Se fremover og ikke bli sittende fast i nuet.
Hadde virkelig trengt å se ho nu og høre ho si det igjen, men vet ho på en måte e her fortsatt. Ho e hos oss alle sammen og passe på oss. Kanskje ho og André sitt "der oppe i toppetasjen", smile og har det bra. Tante Laila e endelig smertfri og André.... ja kanskje han har det bedre han også. Kanskje det var meninga han skulle gå bort for å gjøre andre ting. Fikse himmelporten sånn som kompisan sa...
Smerten i hjertet rives opp på nytt... Vondt i magen... Gråter... Hvorfor er livet så urettferdig???
 |
| min elskede André |
 |
| tante Laila |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar