Å skrive...

Å skrive e en veldig healende prosess for mæ... Å skrive ned alt man føle, tenke, har lyst til, men vet man ikke burde/må e noe som hjelpe mæ utrolig mye. Sånn som i går. Kom hjem fra en kjempehyggelig tur på byen med jent`n. Ingenting som skulle tilsi at æ skulle være i dårlig humør. Men selvfølgelig tenkte æ på André på slutten av kvelden og da æ ble kjørt hjem av jent`n. Kommer inn hjemme, hente hundan og går opp i leiligheta. Føle mæ helt jævli, savnet e utrolig stort når man kommer hjem, litt berusa (eller kanskje litt mer enn LITT) og skal legge sæ... ALEINA! Det e tøft. Etter så mange år som vi va sammen og gjorde ALT sammen, så e det rart/jævli/skummelt å måtte gjøre alt aleina.

Å sette sæ ned foran data`n og skrive det man har lyst til istedefor å gjøre det, trur æ har redda mæ mer en 1 gang... Satt å tenkte på at nu va det NOK, hvorfor skulle æ få alt faenskap? Hvorfor blir æ straffa? HVA e d æ blir straffa for??
Hadde lyst å ta alle pillan æ har i hus, men vet at det hjelpe ikke på problemet! Ja, æ slepp unna, men hva gjør det med mine foreldre, mi søster, min familie? Jo de får det like jævli som mæ. Det unne æ ikke engang min verste fiende. Å ha det så jævli som æ har det nu, vil æ ikke at noen skal føle.

Møtte en kompis på storsentre her om dagen. Han sier "du ser så frech ut, så godt ut", det e da enda bra at æ gjør det. For det e langt i fra hvordan æ egentlig har det. Hadde æ sett ut sånn som æ føle mæ, trur æ æ kunne holdt mæ inne resten av livet. Å vise utenpå at alt går bra, e enkelt. Men å faktisk føle det aleine bak 4 vegger, e ei utfordring.

Det e derfor æ har funnet ut at å skrive, e en god ting. Ikke sette sæ ned å tenke, gruble, bli ennu mer deprimert, men å "si" hva som e galt. I det her tilfelle til pc`n min. Det hjelpe. I natt da æ kom hjem, satte æ mæ foran pc`n, fikk ut hva som æ følte, også gikk æ å la mæ og sovna. Våkna i sted og følte mæ lettere. Lettere av å ha fått "sagt" det. Æ treng ikke psykolog eller noe som skal sitte å lytte, nikke og være enig i det æ sier. Æ treng å bare få sagt det og få det ut! Ikke alle e enig, men det spille ingen rolle. Det e mæ og mine følelsa det e snakk om. Ingen andres.

I dag e det søndag 13.januar 2013. Og det e 11 uke og 4 daga siden André ble tatt fra mæ. Og fortsatt føle det sånn som i går. Det blir det nok å gjøre LENGE! men æ må bare la tida få gå. Gråte, være forbanna, savne han og gå videre... Hvor lang tid det tar vet æ ikke. Kanskje måneder, kanskje år. Savnet etter André e så stort og sårt at æ trur det tar langt tid, men det kommer til å gå. Etterhvert! men.... Æ SAVNE HAN!!

Han vil ALLTID være i mitt hjerte, mitt hodet og min sjel. Vi va ett. Men æ vil se han igjen... seinar...