Livet er IKKE rettferdig!!!

Det e onsdag 28.november 2012. Det e nøyaktig 5 uke siden æ mista det kjæreste æ eide. Og i kveld fikk æ vite at en av mine yndlingstanter har tapt kampen mot kreften... Bare 48 år gammel. :'( Hvordan kan noen påstå at livet e rettferdig??? At det e skjebnen? At sånn e livet? Det blir bedre? Alle de her faste replikkan folk sier når noen er deppa og treng en oppmuntring... Det blir jo tydeligvis ikke bedre.
Hadde kommet mæ sånn nogenlunde oppegående igjen etter tapet av André og nu e æ her igjen. Mi gode, snille tante som va der uansett hva vi trengte. alle oss barn, søskenbarn, familie uansett mennesker.... Ho var noe av den mest sjenerøse, sterke og godhjerta personen æ har møtt.

Verden har mista, i løpet av 1 1/2 måned, 2 av de beste personan som noen gang har vært skapt. Kompisan til André hadde satt sæ ned og prøvd å finne 1 negativ ting hver å si om André og de hadde kommet frem til INGENTING! Ingen av de hadde klart å komme på noe negativt om han.... og det tror æ min familie kan si om tante Laila også. Æ sitt å tenke og det eneste æ kan klare å komme på når det kommer til tante Laila e bare positivt. INGENTING negativt. Ho va ufattelig sterk og god.

Selv når ho holdt på å kjempe mot kreft på det verste, ringte ho mæ og trøsta mæ etter Andrés død. Ho fikk humøret mitt litt opp og fikk mæ til å le. Ho forklarte at livet e ikke rettferdig, men vi må bare godta det sånn som det e. Ikke la oss bli tråkka ned i gjørma, selv om vi får den ene trøkken etter den andre. Se fremover og ikke bli sittende fast i nuet.

Hadde virkelig trengt å se ho nu og høre ho si det igjen, men vet ho på en måte e her fortsatt. Ho e hos oss alle sammen og passe på oss. Kanskje ho og André sitt "der oppe i toppetasjen", smile og har det bra. Tante Laila e endelig smertfri og André.... ja kanskje han har det bedre han også. Kanskje det var meninga han skulle gå bort for å gjøre andre ting. Fikse himmelporten sånn som kompisan sa...

Smerten i hjertet rives opp på nytt... Vondt i magen... Gråter... Hvorfor er livet så urettferdig???

min elskede André

 tante Laila 

Hverdagen...

Ja, nu har hverdagen kommet. Det har gått over 1 måned siden André døde fra mæ og det føles fortsatt som i går... Verden går så fort, men æ står stille.
La sammen klærne som æ vaska for 1 måned siden... Tok mæ sjøl i å sitte å tenke: den buksa blir han aldri mer å bruke, heller ikke den t-skjorta... Lukta var også borte siden det var vaska. Ingen kroppslukt, svette eller "tåfis". Alt det man tar som skittent, va det æ savna nu.
Så kom middagstid. Middag? hva skal æ lage? Har mat i fryseren, men ingenting frista. Hadde ikke lyst å lage middag... Hvorfor skal æ lage middag? Ingen som vil spise den uansett. Endte opp med 2 rundstykker med ost. I går besto middagen av 6 gulrøtter og o`boy.
Alle de små hverdagslige tingan man tar for gitt til vanlig, har fått en helt annen betydning nå. På førstkommende lørdag er det 1.desember. Det var dagen da æ og André vaska og pynta til jul.... Lurer på hvordan jula blir i år... Skal æ pynte i det hele tatt? Eller bare la årstida gå forbi... Det e vanskelig...

Gårdagens middag...

Bedre i dag...

våkna nettopp... ligg å tenke. hadde d gøy i går. va godt å komme sæ ut av huset og slippe å tenke på alt... hadde d gøy, helt til æ mista de æ va med og ble sittende aleina... Da knakk alt. Hvorfor skal det være så vanskelig å være aleina? Hvor lenge skal det kjennes ut som om æ holde på å revne inni mæ? Tanka kan virkelig gjøre en person gal og deprimert...

Æ e gla æ starta den her bloggen... Får liksom satt tankan på papiret istedefor at de skal surre rundt i hodet mitt og gjøre mæ tullat...

Blir liksom min lille psykolog, min lille flukt...

helt jævli...

1 måned i dag.... Så rart.. 1 MÅNED! åssn går det ann??? Hvor e min kjære?? Føle som om æ mangle noe... Sitter å venter...

Klokka e snart elleve. Føle at æ må dra ut snart... Drar innom hagesenteret, kjøpe blomster og et hjerte, drar på kirkegården... ordner... planter blomster... setter ned lys... ser på klokka.. ho e 12.10. nøyaktig 1 måned siden æ fant André død.... spiller sangen til han... "I`ll see you again"... gråter... ser grava begynner å falle... bli flatere... tenker... hvordan er kroppen hans nå?.. tenker på alle filmer/serier man har sett på tv.... NEI, det er ikke André. Det skjer ikke!!! Føles så uvirkelig... NEI. DET ER IKKE SANT!!

Blir sittende en stund... ser på korset. André sitt navn står der... rart... gråter... så jævli urettferdig.... ber... "Please vær hos mæ, ikke gå fra mæ. Hjelp mæ og støtt mæ nu som æ treng det..."
Drar hjem. Tar mæ en dusj og legg mæ på sofaen. Skal på julebord i kveld, så treng å slappe av... Har egentlig ikke lyst..... Men føle at æ treng det...

Klokka e snart 18. Snart kommer ei venninne. Skal stelle sæ her før vi drar opp i lag på julebordet. Kanskje det her blir bra... Ho kommer... vi stelle oss... rart... vente liksom på at André skal si "koz dokker i kveld..." Det va liksom han... Drar på julebordet... Har det veldig koz... Har plutselig matlyst... spis mer enn hva æ har gjort siste måneden... flire... kødde... har det faktisk gøy...

Drar ut på byen.... flire... morsomt...danse... MEN.... så slår det mæ... æ e ALEINA. Som å få en knyttneve i ansiktet... Klare å "roe" mæ ned... ut igjen... smile, ha det "gøy", danse.... så går vi... ut... neste uteplass venter... mister plutselig de æ e sammen med... er alene... bestiller ei pils på den nye uteplassen... føler mæ utilpass... går opp til taxien... hopper inn og kjenner alt kræsjer... knekker sammen... sjåføren spør: "går det bra?" sier NEI, desverre.... Beklager til han og går ut av taxien... går inn hjemme...alene... tomt.. ingen som gir mæ en klem og spør "har du hatt det bra?" stillheten er drepende... ser mæ sjøl i speilet..".THATS IT!"

Hva faen er poenget med å leve lenger??? Klarer ikke å se det.... Hiver innpå noen tabletter... sterke... nå gidder æ ikke mer... ser ingen fremtid... føler mæ hjelpesløs... hadde det koz i kveld, men er så aleina... her hjemme... hva er poenget??? Klarer snart ikke mer... Er ikke så sterk som alle påstår...

Går å legger mæ. sover. kanskje æ kan sove bort alt det jævlige og våkne i morra, så e alt bra...

Livet går videre...

Nu e d 26 daga siden André døde. På onsdag e d 4 uke. 4 UKE! Og æ fatte det fortsatt ikke. Alle tingan hannes e sånn som han forlot det... Har ikke klart å rydda bort noen ting ennu. Kanskje man skal det, bør gjøre det... MEN Æ VIL IKKE!
Måtte skifte på senga i dag. For første gang siden min aller kjæreste lå der og sov. Det va tungt. Fjerna liksom lukta av han. Har ei t-skjorte og en vaskeklut full av hannes aftersave med mæ i senga. Ett bilde av han står på nattbordet. Ligg å ser på det til æ sovne. Sir god natt og gir han ett kyss. Lukker øynene og klemmer t-skjorta. Det er ikke det samme.... Savner han så sinnsykt... HVORFOR? Er det ingen som kan gi mæ et svar? Føle fortvilelsen kommer igjen. Gråter.. Har så vondt... Blir det aldri bedre? Hvor lenge skal det gjøre så vondt? Måneder? År?
Bruker klærne hannes... t.o.m. en av boxer`ne.. E æ syk? Føle han e litt nærmere mæ... Høres teit ut.. Vil liksom gjøre alt æ kan for å beholde litt av hannes sjel nær kroppen min... Føle mæ helt tom....

Elske dæ André

Miami 2011

Miami 2011 var vår først (og eneste) ferie utenfor scandinavias grenser. Var så heldig å få reise og opphold i julegave av mamma og samboeren Svein. Reiste over 2. påskedag 25. april. Evenes - Gardermoen - Heathrow - Fort Lauderdale (Miami). Æ som hate å fly måtte selvfølgelig hive innpå noen Sobril for å klare turen, men André satt rett ved siden av mæ hele turen og holdt mæ i hånda. ;)

Etter en flytur som føltes som en evighet, landa vi i Fort Lauderdale. Fikk bagasjen og hoppa inn i en taxi for å komme oss til selveste Miami. Hadde leid oss leilighet med kjøkken, stue, balkong, 2 soverom og 2 bad. Ble boende i 6 etg, og for en utsikt!! Herregud så deilig. Og været, ingenting som kan måle seg med Miami-vær. Du vet når man har en skikkelig VARM sommer her hjemme i Norge, så kommer det bestandig en kald gufs/vind utpå kvelden. DET GJØR DET IKKE I MIAMI. :)

Utenfor leiligheta ble vi møtt av mi storesøss Therese som har bosatt sæ i Miami. Ho har fått en liten gutt og har eget firma som ho driv "der borte". Ho viste oss rundt og vi kosa oss helt sinnsykt.
Vi var der i en hel måned og fikk oppleve utrulig masse morsomt. Kan nok ikke skrive alt her for som sagt i bloggen om båten, så kommer innlegget til å bli så himla langt at det blir irriteranes å lese. ;) Så derfor skal æ skrive flere små innlegg enn et LANGT! ;)

Miami e en plass æ virkelig har tenkt mæ tilbake til. Så absolutt fordi mi eneste søster og nevø bor der, men også pga været, atmosfæren og roen æ fikk i mæ av å være der. ;) Trur MS`n ikke e så fremtredende når æ e i varmere strøk også. Hadde hvertfall ufattelig mye mer energi der enn her hjemme i kalde nord. Bare det at æ klarte å gå (i høyhæla sko) i 10-12 tima, 3 daga i strekk i Disney World med varme rekord i Orlando på godt over 40 grader i skyggen. DEILIG! :) DET hadde æ ikke klart her hjemme.

Og ikke minst havet..... olala... det e det ingenting her hjemme som kan måle sæ med.. (ikke engang dusjen her hjemme). Sitte i vannkanten, føle den varme lufta stryke gjennom håret, bølgene som slår oppover føttene mens man får forsiktig massasje av den myke sanden... mmmmmmmmmmmmmmmm.....



Har så mange minna fra alt æ og André gjorde på den turen og skal prøve å skrive ned alle æ huske. ;) blir gode minna for mæ å lese når hukommelsen begynne å falme...

På vei til Miami

Flyet skal inn for landing

I taxien på vei til Miami Beach

Båten vår. ;)

Våren 2009 satt æ og André og drømte om båt. Begge to hadde veldig lyst på en båt vi kunne dra ut og koze oss i utover sene sommerkvelder. ;) "Kravene" va ganske enkle. Det måtte være en båt som hadde de tre "S`er" i. ;) Spise, Sove og Skite. hehe.

Vi va ofte inne på finn.no og båtplassen og kika. Leita lenge og va å så på en i Harstad. Tilslutt fant vi en på Eidet, Skjellesvik. Ca 1 time sør for Narvik. Dro for å ta en titt og ble forelska med en gang. MYE som måtte gjøres, men detta va rette båten. Det var en Windy 26 fot og hadde alle de S`an vi va ute etter. 

Fredag 29 mai 2009 var vi i banken, betalte for båten og signerte kontrakten. ENDELIG, VI HADDE FÅTT OSS BÅT!  KUUUULLT!!!!!

Dagen etter var vi å henta båten. Siden ingen av oss kunne sette den på en henger å kjøre den hjem, måtte vi ta sjøveien. 

Vi fikk med oss broren til André som har seilbåt og kjenner til hav og vind. Klokka va 19 på kvelden. Det blåste 15-18 meter i sekundet sørvest kuling, så vi fikk oss en skikkelig "ilddåp" på veien hjem. Har aldri vært redd i båt, men må ærlig talt si at den turen der var SKUMMEL!! Sto oppe i styrhuset og holdt mæ fast. Titta ned i "salongen" og fikk da samtidig ett blikk ut vinduet der nede. Alt æ så va vann! Så vi krenga veldig fra side til side. Den SKLI-SIKRE duken vi hadde på bordet da vi starta, lå under bordet bortimot hele veien hjem...! 

Klokka 00.30 klappa vi til kai i Narvik småbåthavn. 5 1/2 time etter vi hadde starta. Det hadde vært en slitsom tur, men utrulig spennanes og litt skummel OG morsom tur. ;) Endelig va vi i havn, men desverre hadde vi ikke fått båtplass ennu. Ble liggende i gjestehavna i bortimot 3 uke. Men siden André "kjenne halve verden" tok det heldigvis ikke lengre tid enn det å få plass i Narvik Marina. Leide en plass hos båtforeninga 1. året. (Fikk fast plass etter 1 år)

7. juni 2009 (på min bursdag) var vår første båttur. Jomfru-turen kan man kanskje kalle det. ;) Vi kjørte rundt til Beisfjord sida. Stoppa motoren og hadde hvitvin og reker som første måltid ombord. Herregud så herlig! :) Det ble flere slike turer. Hvitvin og reker høre liksom med på båttur. ;)

Hele sommeren og høsten (innimellom de MANGE turene) pusset vi opp båten fra "topp til tå". Æ sydde nye gardiner, vi skrubba hele båten, pussa og gnikka på lamper og lister, fikk nytt kokeapperat, nytt toalett (heldigvis), isolerte motorrommet og masse mer. Ho måtte jo bli det beste ho kunne bli! 

11. august 2009 ble båten døpt til Pia. Det var pappa som fikk æren av å gjøre det. ;) 

Turene må æ komme tilbake til for vi har hatt så MANGE UTROLIGE tura at det vil bli ei veldig lang liste i dag hvis æ skal skrive alt. ;) Men æ kan jo nevne litt sånn som:

- tur til Liland og Vallebukta med broren til André og familien hannes

- Hai (pigghå) på over 1 meter

- MASSE storsei på 5-6 kilo pr stk hver tur. På det meste fanget vi rundt om 30 stk på 4 timer over 2 dager

- Rekordtorsken ombord på Pia endte på 20,36 kilo. (En gedigen fisk)

og mye mer....

Båten vår.

Se for en forskjell litt pussing og gnikking kan gjøre. ;)

Pappa får æren av å døpe Pia

André nyter hvitvin og reker

Skål!

HAI? vel, nesten. en PIGGHÅ

Fikk mange fine tura i den nydlige naturen vi har her i nord.