Mandag 22.oktober 2012 litt over fire kom André hjem fra jobb. Vi satte oss til middagsbordet. Hadde kylling med pommes frites til middag. Satt å prata. Da fortelle André mæ at han hadde fått inn en trailer med paller som skulle taes av. Den ene pallen holdt på å tippe over, så han hadde hoppet opp i traileren, støttet ryggen mot pallen og skjøvet fra for å rette den opp. Da han gjorde det hørte han en knaselyd i ryggen. Syntes det var ekkelt, men det hadde ikke vært så vondt.
Vi spiste ferdig og la oss på sofaen for å hvile litt. Etter ei stund ble André rastløs og bestemte sæ for å gå ut og jobbe litt på hageområdet. Han hadde fått lånt sæ en meiselmaskin som han skulle bruke for å få fjerna steinen foran kjellerdøra. Han gikk ut og holdt på et par tima. Kom inn igjen rundt ni og sa han hadde fått ei helvetes hodepine og nakken begynte å bli ille. Satte sæ i sofaen og slappa av. Natta gikk og dagen etter var han blitt ennå verre. Han hadde kjempevondt i hode og nakke, så han bestemte sæ før å bli hjemme fra jobb. André va ikke en "sånn" som ble hjemme bare for å være hjemme, så æ skjønte han hadde det veldig vondt.
Hele tirsdagen var han dårlig. Tygde paracet og sa at de ikke funka. Prøvde å sove, men det var visst vanskelig. Onsdag 24.oktober 2012 våkna æ som vanlig og skulle gjøre mæ klar for jobb. Gikk ut i stua der André satt i sofaen og så helt zombie ut. Spurte han om det gikk greit. Det gjorde det ikke. Han hadde sånn smerta at de va uutholdelig. Sa til han at æ ringe legevakta for å høre hva de mener. Det kunne jo ikke skade.
Ringte legevakta ca 07.15 hvor jeg får beskjed om at de har en lege på vakt, men han lå å sov. Ho kunne vekke han hvis vi ville komme opp og få en undersøkelse. Det ville vi. Dro opp på legevakta ca 07.30. Ble tatt inn med en gang av en lege som virkelig så ut som om han nettopp hadde stått opp.
Gikk inn på kontoret sammen med André. André satte seg på stolen ved siden av legen. Begynte å fortelle alt som hadde skjedd. Alt fra mandagen og frem til da. Om smertene i hodet som spredde seg ut til nakke og ned til rygg hvis han bøyde hodet. Han fortalte også at hvis man "delte" ansiktet i 2 var venstre side helt grei, men høyre side kjentes veldig rar ut. Nesten nummen. Legen satt å skreiv på pc`en under hele tiden. Ikke sjekket han André på noen måte. Han spør hva slags medisiner han har tatt. Jeg forteller at han har tatt 9 paracet + at han har fått 1 tramadol som jeg bruker mot smerter. Legen ser på mæ og sier at jeg må være forsiktig med slike tabletter for det er tross alt et morfin-preparat. Sier at det vet jeg ALT om, har tatt slike tablettene i over 20 år og kan det som trengs å kunne om de. Dessuten har André fått slike av mæ før og da har de funka. Det gjorde de ikke denne gangen, derfor dro vi på hit (på legevakta). Legen lener sæ tilbake i stolen (ennå uten å engang å ha tatt på André), ser på han og sier: "det er stressnakke, du skal få en resept på Voltaren. Dra hjem å legg dæ og hent voltaren når apotekene åpner. Ta 2 paracet og 1 voltaren 3 ganger daglig og 2 paracet alene før du legger dæ" André sier javel og vi går derfra. Går i luka og betaler. Der spør ho som står der om vi ønsker å kjøpe 1 tablett slik at han har til apotekene åpner. Jeg sier at jeg har de også, så han kan få en av meg. Vi går til bilen og kjører hjem.
Vel hjemme går æ i medisinskapet og ser på Voltaren`n æ har for mine plager. Sjekker dato og oppmot resepten André fikk hos legen. De er akkurat samme. André får 1 Voltaren og 1 Paracet hos mæ og æ "pakker" han inn i pleddet på sofaen i tv-stua. Han sier han skal prøve å sove litt. Æ sier god bedring, gir han et kyss og drar på jobb. (kl. 08.05)
Når klokka er 12 e æ ferdig på jobb. Går innom bakeriet og kjøper 2 landganger. Må jo ha litt trøstemat når han er syk. ;)
Er hjemme ca 12.10. Går inn i leiligheta hvor hundene bjeffer helt tullat. Som vanlig egentlig så tenke ikke på det i første øyeblikk. Går bort til sofane hvor André ligger. Pito hopper opp på han og slikker som besatt på munnen hans. Jager han vekk og tar André på låret. Noe er galt... Han er kald. Roper til han ANDRÉ!! HALLO!! VÅKNE!!! Får fullstendig panikk. Klasker til han. Løfter ansiktet og ser spytt renne ut fra munnen hans. Ser plutselig at han er helt gul... og blå på leppene... Griper tak i telefonen og ringer 113. Hyler at de må komme... FORT!
Starter med gjenopplivning. Han reagerer ikke. Får han ned på gulvet og tar hjertekompresjon. Det hjelper ikke.... jeg skriker....hyler.... er livredd... ANDRÉ, VÅKNE, PLEASE! VÆR SÅ SNILL IKKE GÅ FRA MÆ. Sykebilen kommer etter få minutter. En av ambulansepersonellet er en kompis av mæ og André. Han tar mæ bort og sier at de må få mulighet til å jobbe med han. Æ blir ført inn i stua. Høre at de bruker hjertestarter. Titter inn og ser de jobber... Ringer pappa, please hjelp mæ. Ringer mamma, må ha noen her.... ringer Bente og Karl (foreldrene til André). De er på Fauske og jobber. Mens jeg prater med Bente kommer anestestilegen. ser på mæ og rister på hodet. Æ hyle til NEI, NEI NEI, BARE 2 MINUTTER TIL? PLEASE IKKE GI OPP. PLEASE PLEASE PLEASE. BARE 2 MINUTTER TIL....
Innser til slutt at det er over. Knekker sammen og gråter og gråter. HVORFOR?? HVORDAN ER DET MULIG?? HVA SKJEDDE?? HJELP MÆ....
Får være sammen med han alene ei stund. Han ser så fredfylt ut. Akkurat som om han bare sover. Tar farvel med han... Det kjæreste æ har hatt e borte. Tatt fra mæ. STJELT.
Broren kommer og etterhvert også tante og bestemor. Vi sitter sammen nede i 1.etasje mens begravelsesbyrået henter André. Politiet er også kommet. Mange spørsmål. Forklarer så godt æ kan hva som har skjedd. Alt fra mandagen og til nå. Politiet tar bilder og telefonen til André. Kaller det et unaturlig dødsfall.
I fire-tiden kommer foreldrene til André. Vi får dra opp å se André igjen før han blir kjørt til Tromsø for obduksjon. Drar opp på sykehuset. Inn i "lik-kjelleren". Der i første rommet ligger André under ett hvitt laken. Han har begynt å få farge igjen, blå denne gangen. Han er kald... og hard. Gråter og gråter... HVORFOR?? Det er så urettferdig. Det var æ som skulle gå først...
Tar på nytt farvel med han. Ber han om å være her og passe på mæ. Drar hjem igjen... alene... uten André...
Resten av kvelden husker æ ikke....
MITT VERSTE MARERITT...... SOM Æ ALDRI VÅKNE FRA... :'(
 |
| Min kjære André. ELSKE DÆ OG SAVNE DÆ UFATTELIG MYE |
Det e så utrolig trist å lese om det forferdelige marerittet du har måttet gå igjennom. Livet kan være så ufattelig urettferdig mange gang.
SvarSlettVi kan dessverre ikke gjøre noe med det, annet enn å finne en måte å takle det på....Vår egen måte. Det kan ta tid, og man må ta tiden til hjelp.
Synes det er kjempe fint at du har laget denne bloggen om ditt liv Marita. Det hjelper å skrive om ting, få det ned på "papiret". Det er en form for terapi, og terapi er kjempe viktig i en sorgprosess.
Tenker masse på deg i denne tunge tiden :)
Varm klem <3
Rebekka