Tenker ikke så mye mer over det og fortsetter arbeidsnatta mi. Kommer hjem dagen etter, legger mæ og sover ei god dags søvn. Står opp omtrent samtidig som André kommer hjem fra jobb. Han gir mæ en klem og æ hyle til. HVA I FAEN? Han skvett til å spør hva det e. Han hadde strøket mæ forsiktig på ryggen, men det føltes som om han tok ei brennende glo og svidde hele ryggen min. Ba han om å gjøre det igjen, nå på armen min. Samme reaksjon. DRITVONDT. Han tar "hardt" tak i mæ, da følte æ ingenting. Merkelig!
Akkurat som om hvis han e forsiktig, jævli vondt, men tar han hardt, ingenting. En slags omvendt følelse. Har det sånn et par daga før æ finn ut at det her e noe som e riv ruskende gæærnt.
Drar opp på sykehuset for undersøkelse. Kommer inn til en student som gir mæ all type undersøkelse. Ho ser på mæ å sir: "Det kan kanskje være at du har fått en rimelig alvorlig sykdom, men det e bare ca 2% sjans for at æ har rett. Har du hørt om MS før?" (Multippel Sclerose = Mange arr) Æ ser på ho som et stort spørsmålstegn og sir "MS??? E ikke d sånn at man blir helt invalid og ende i rullestol og greier???" Nu kjennes det ut som om alt blodet forsvinn i ansiktet mitt og æ trur æ skal svime av. Sykepleierstudenten ser på mæ og sir at det e veldig liten sjans for det, men det bør undersøkes.
Drar hjem fra sykehuset med mer spørsmål enn svar. Og ikke minst livredd. De tilfellan æ har hørt om MS e fra veldig ille tilfella. Der de desverre nesten e 100% avhengig av andre og leve nesten i isolat som krøpling. Jævli, men sant.
Tar kontakt med fastlegen min. Han e en utrulig lege som sette igang "etterforskning" umiddelbart. Får time på sykehuset i Harstad for MR (magnet røntgen). Får sykemelding og drar opp på jobb igjen. Der får æ høre at æ har tydeligvis en super lege som står på for å finne svar for vanligvis tar fra 6 mnd til 1 år før man kommer inn på røntgen. For mæ tok det 2 uke...
Drar på MR i Harstad. De finner "lesjoner" i hjernen min. Lesjoner? Jo, flekka. Sånne små, svarte flekka. De kan ikke konkludere med at det e MS. Ny undersøkelse må til. Nu på Narvik sykehus og spinal punksjon. Kommer inn der etter kort tid. Legges på et bord. Blir bedt om å legge mæ på sida og krølle mæ sammen. André e heldigvis med mæ hele veien og sitt å hold mæ i hånda. (takk Gud for det ellers så hadde det endt ille for legene)
Det kommer inn en turnuslege. Høre at de sett sæ for å gjøre sæ klar bak ryggen min. Overlegen sir: "Nu kommer et lite stikk" Det som skjedde etterpå e noe av det jævligste æ hadde vært med på i hele mitt liv. Den smerta æ fikk i rygg og kropp e bortimot ubeskrivelig. Æ hyle, skrik og tåran sprute. André får beskjed om å holde mæ rolig. "Det gjør ikke så vondt og e snart over" sir overlegen. (Hva f... vet han???) Det føles som et år før de blir ferdig. Etter den grusomme opplevelsen får æ beskjed om å dra hjem å legge mæ. Ta det med ro i et par tima til væska i kroppen kan stabilisere sæ. Æ gjør det, men blir ikke liggende i et par tima. Æ blir liggende i 1 1/2 uke. Røre æ mæ, spyr æ. André kjøre skytteltrafikk mellom hjem og apotek. Kjøpe koffeintabletter, paracet, sjøsyketabletter og alt han kan komme på for at æ skal bli bedre. Ingenting som hjelpe. Tar kontakt med legen igjen og får vite at turnuslegen hadde nok bomma litt, så derfor hadde æ noen "plaga" etter inngrepet, men det kom til å gå over. FORBANNA DUST!
Kommer mæ ut av sykehuset og nu e det bare å vente. Vente på svaret. Tida går og sommeren nærme sæ. Gjør klar for fest til min 30 års dag. Det e juni og sola står høyt på himmelen. Det begynne å bli varmt og godt. Deilig, sommeren e endelig her. På 30 års dagen min ringe telefonen. Det e sykehuset. De har svaret. Æ får panikk et øyeblikk. Rase gjennom setningen: "Æ har bursdag i dag, vil ikke høre resultat som kan ødelegge festen, ring mæ i morra" Også sleng æ på røret! Blir stående å stirre på telefonen. Ka va d æ gjor nu?? Ja ja, de ringe mæ vel i morra da. ;) Festen går som planlagt. Har det morsomt og sorgfritt. Helt til dagen etter...
Telefonen ringe. Æ står på kjøkkenet. Beskjeden kommer. DU HAR MS! Svare javel og får vite hva æ skal gjøre deretter. Legg på røret og går ut i tv-stua til André. Sir hva legen har sagt og knekk fullstendig sammen. André tar rundt mæ og sir den setninga som har hjulpet mæ så mange ganga i ettertid: "Det her går bra Marita. Ja, du har fått en sykdom, men hva så? Æ blir ikke slutte å være gla i dæ fordet! Det her klare vi". Min elskede André, min største støtte og solide klippe. Han visste at det kom til å gå bra! <3
September 2007 begynte æ med sprøyte. Æ som HATE sprøyte. Annenhver dag i låret eller mage. Det e vanskelig. Vondt hver eneste gang og superdårlig dagen derpå. Siden æ tar sprøyta annenhver dag blir æ liksom aldri bra igjen. Går rundt med influensa-symptomer hele tida. Stappe innpå med Paracet så det ende med at æ begynne å reagere på de. Får hodepine av Paracet?!?! Etter et halv år kutte æ ut paracet`n. Det e bedre å være konstant kvalm enn å ha konstant hodepine. Etter ca 1 år begynne kvalmen å avta. Men æ ser fortsatt ut som æ har fått juling. Blåflekker på begge lår og hele magen. Flaut nu som sommeren har kommet igjen. Får lange blikk og sjokkerte folk som stirre på mæ. Får spørsmålet: "Hva i alle dager har du gjort?" Kødde det først bort, men innser at det e like greit å fortelle hvorfor, så slipp de å se på mæ som en freak.
Årene går tilslutt, men etter 5 år. På våren 2012 begynne motet mitt å dale. Drastisk! E møkkalei hele greia. Har lyst å kutte ut medisinen. Kanskje den ikke funke uansett. Kanskje det bare e juks. Har jo hatt bade nedtura og "shub" (attakk) som det kalles, så det kan jo være at medisinen ikke virke på mæ. Prate med legen og bestemme oss for at æ skal ta en måneds pause. HERREGUD så deilig! En hel måned uten å sette sprøyte annenhver dag. Føle som æ får livet tilbake. Blåflekkan forsvinn gradvis og æ begynne å føle mæ normal. Kan se mæ sjøl i speilet og ikke se på en person som ser mørbanka ut.
Etter 1 måned starte æ med en ny type medisin. En æ tar bare 1 gang i uka. Den går rett i muskelen og har en dobbel så lang sprøytespiss, men det e verdt det. Ingen blåflekker, kun 1 gang i uka og mindre vondt (selv om det ikke høres sånn ut) Den forrige svei nå inn i h......, men den her kjenne æ bare at muskelen strammes liksom. Nu har æ holdt på i 5 måneder på den nye sprøyta og det går bra. Ekkelt når æ skal sette den, men uansett bedre enn den forrige. André har vært å støtta mæ gjennom HELE prosessen og nu e det største problemet mitt med sykdommen at André ikke e her mer. Har mista min store kjærlighet, min støtte og solide klippe. Det kommer til å bli vanskelig å sette sprøyta aleine....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar