Min store kjærlighet André Hugo Dalhaug Johansen

Som tittelen sier så var (ER) min store kjærlighet André Hugo Dalhaug Johansen.

For 7 år siden, 9.juli 2005,  trudde æ at æ hadde funnet gullfuglen. Æ traff André igjen etter mange år fra hverandre. Vi var ungdomskjæresta da æ va 14 år gammel og han va 15. På den tida var alt så nytt, med det her guttestyret, så det varte ikke så lenge. 

Men så da det var gått 14 år, så møttes våre veier en gang til. :) 

Det var sommeren 2005 og æ va hjemme på sommerferie hos mamma. Hadde bodd i Oslo de siste 8 årene og var bare hjemme en liten ferietur. Jobba på Rosaindex som telefonselger, bodde på hybel og levde singellivet i Oslo. Hadde det egentlig relativt greit. Men måtte jo hjem en tur å se mamma og samboeren Svein. ;) 

9.juli 2005 var en lørdag. Æ og ei venninne Renée bestemte oss for å gå ut. Gikk på Malmen sånn som vi bestandig gjorde da æ bodde hjemme. Går innover i lokalet da vi passerer ei barndomsvenninne Sølvi, som hyler ut "JENTA MI". I samme øyeblikk er det noen som tar mæ i armen og sier "NEI, HO E JENTA MI" 

Æ snur mæ og ser rett i øyan på han André. ;) Der og da starta vårres kjærlighetsvei. Vi holdt i hop resten av sommeren og va ikke fra hverandre mer enn noen få tima hele den måneden æ va hjemme. 

Sommeren 2005 e et veldig godt minne. Vi gjorde så mye morsomt. Æ traff gamle kjente gjennom André og vi knytta nye bånd til hverandre. Vi fant virkelig kjærligheta på nytt. 

Da sommerferien var over etter 1 måned, måtte æ dra hjem til Oslo igjen. Det tok ikke lang tid før André kom på besøk til mæ der. Vi holdt kontakten etter han dro tilbake, til savnet ble for stort. Æ endte opp med å flytte hjem igjen. Fikk ordna med jobben og laga mæ hjemmekontor hos André. Min første arbeidsdag som hjemmearbeider for Rosaindex var 1.oktober 2005, så det gikk fort i svingan. ;) 

Det var da livet mitt (vårt) virkelig starta. Et liv som har inneholdt det beste i HELE mitt liv. Et liv æ ALDRI ville vært foruten. Et liv æ kommer til å savne. 

Min kjære André, august 2005

Det e så mange historia opp gjennom åran at det kan bli vanskelig å skrive om alle, men har lyst å skrive ned alt æ huske, mens æ huske det. Et lite digitalt minne kan man si. Det blir mye latter og tårer når man sitter å tenker tilbake. Grunnen til at æ må lage mæ et digitalt minne, e fordi min kjære André e ikke her mer. Han har ikke gjort det slutt og forlatt mæ av egen vilje. Han ble i mine øyne "stjelt" fra mæ. 

Min store kjærlighet André døde 24.oktober 2012 av hjerneblødning. 

Mitt savn over han e uendelig stort og æ vil aldri glemme han. Men det e kanskje ikke noe æ kan råde over pga min MS-sykdom. Hukommelsen blir bare verre og verre, så da kan et slikt digitalt minne være verdt så mye...